R.E.M. i svart-hvitt

Ny skit, gammal innpakning.

CD: R.E.M.-fans har gledet seg mektig til denne plata, bandets 14., og med gode grunner. Vokalist Michael Stipe har mer enn hintet til at den gamle bandkjemien er sterkere enn på mange år, man er blitt fortalt at plata er spilt inn på bare ti dager, og man er lovet mer gitar og rock enn det som har vært normen for R.E.M. på totusentallet.

De overtroiske blant oss ser i tillegg en detalj til som sender håpet til himmels: Omslaget er i svart-hvitt. For dem som måtte være mindre lærde innen disse herrenes plateomslag bør det hær nevnes at det forrige R.E.M.-coveret i svart-hvitt var mesterverket «New Adventures in Hi-Fi» fra 1996, og at det forrige før det var «Automatic for The People», ei plate som neppe trenger noe særlig presentasjon i styrke av å være en nesten like konstant tilstedeværelse i platesamlinger som Bob Marley’s «Legend».

Frustrerende

Ikke bare er de to forrige R.E.M. -skivene med svart-hvitt omslag deres beste plater på nittitallet og muligens noensinne, men de ble begge utgitt på tidspunkt da bandet var under enormt press.

«Automatic for The People» var deres første album etter å plutselig ha blitt verdensstjerner med singelen «Losing My Religion» i 1991, mens «New Adventures …» delvis er spilt inn under turneen til den rotete og bare glimtvis gode plata «Monster».

Poenget alle disse klaffene og årstallene skal underbygge er at så å si alt, fra faktiske rapporter om den kreative prosessen bak til blind fargeovertro, ligger til rette for at «Accelerate» skal bli R.E.M.s triumferende gjenoppstandelse som rockeband etter ti år med deres svakeste album noensinne.

Men akk.

Det at «Accelerate» er såpass middelmådig som det er, såpass kjedelig og forutsigbar, gjøres ikke mindre frustrerende av det faktum at produsent Jacknife Lee har gjort nesten alt rett for at det ikke skal være det.

IKKE BRA: R.E.M.s nye plate «Accelerate» er ikke annet en ny skit i gammel innpakning, ifølge Dagbladets anmelder. Fra venstre: Michael Stipe, Mike Mills og Peter Buck.
IKKE BRA: R.E.M.s nye plate «Accelerate» er ikke annet en ny skit i gammel innpakning, ifølge Dagbladets anmelder. Fra venstre: Michael Stipe, Mike Mills og Peter Buck. Vis mer

Lydspor

Tempoet er høyere enn på tiår, skiva er på slanke 35 minutter, Peter Bucks glimrende gitarer er over alt, bassist Mike Mills korer bedre enn han har gjort siden Clinton var fersk president (jf. førstesingel og platehøydepunkt «Supernatural Superserious»), og Michael Stipe er sintere enn han har vært siden Reagan.

Men det at alt dette raseriet, bandets enorme, belærende gammelmannsindignasjon som tidligere kun har vært direkte uttalt i media, som til slutt ender opp med å ta knekken på halvparten av låtene her.

For selv om R.E.M. har vært sinte før, har det på plate stort sett kommet til uttrykk temmelig indirekte, gjennom instrumentbruk og tekster som alltid har bestått av rundt halvparten babbel og halvparten hårfin litterær presisjon.

Fortolkningsmulighetene og nyansene har alltid vært en sentral del av sangene, så å høre Stipe i dag lire av seg låt etter låt som kunne vært skrevet som lydspor til Michael Moore-filmer er trist, uansett hvor enig eller uenig man måtte være i synspunktene, og nesten litt nedsettende, som om han tror den fanskaren han og hans venner har anmasset seg igjennom åras løp plutselig må ha alt med teskje og ropert.

For noen nye fans blir det ikke så lenge R.E.M. fortsetter å gi ut album som består av to-tre inspirerte singler og lite annet.