Rembrandt for livet

LONDON (Dagbladet): Aldri har jeg hatt et sterkere møte med billedkunst enn «Rembrandt - ved ham selv», den makeløse utstillingen i Londons National Gallery. Den er et under, og gjør 1600-tallets hyllest til Rembrandt - «Miraklet i vår tid» - gyldig på ny.

Hele veien kjenner jeg glede ved møtet med den nederlandske kunstnerens selvportretter. Utstillingen teller 86 mesterverker fra all verdens viktige samlinger og omfatter framstillinger med utgangspunkt i Rembrandts egne trekk innenfor maleri, tegning og etsning. Den begynner med et historisk gruppebilde. Der gjenkjenner man den 20-årige kunstnerspiren med den skraverte krølltoppen som bakgrunnsfigur i den seremonielle scenen.

Et par år etter, i 1628, overtar han hovedrollen, og det er som om han vil si: «Her ser du et undersøkende og undrende ungt ansikt.» Så kommer den kostbare kostymeringens tid, der den allerede feirete stjernen på Amsterdams kunstscene selvbevisst hevder: «Jeg kan spille flere roller.»

Gikk trøtt

Rembrandt går etter hvert trøtt av den ødsle ageringen i fløyel, gull og pelsverk. Heller ikke eksotiske antrekk fra jødegettoens kleshandlere gir ham meningsfull utfordring - utover å briljere i maleri. Etter lang tids opphold fra poseringen som malerfyrste i Den forenede republikken Nederland, aksler han i 1652 arbeidsantrekket foran speilet. Han er 46 år gammel, og alderen, tunge tap av kone og tre av fire barn har satt sterke spor. Men med hendene i siden synes den modnete maler å si: «Nå øyner jeg mye mer.»

Før Rembrandt fylte 60 ser man en gammel manns ansiktslandskap rynke seg med uro. Men livslinjene er helt usentimentalt kartlagt i malingen. Likevel resignerer ikke Rembrandt over det uavvendelige, og lar som aldri før lyset spille over og strømme fram som fra en oldings herjete trekk.

Han tillater seg til og med å la alderens ansikt sprekke opp i et lunefullt smil når han - i rollen som den antikke maler Zeuxis - nesten karikerer sin samtids idealiserende portrettsjanger. I likhet med den myteomspunne grekeren bruker også Rembrandt ei utgammel kone som modell, men hennes profilerte nærvær er bare antydet helt ute i billedkanten på det nesten mørklagte lerretet.

Siste akt

Forfengeligheten var et - nesten - forlatt stadium i de seinere selvportrettene, selv om han til fulle visste hva stort maleri vil si. I Rembrandts siste akt med pensel og palett foran speilbildet rommer det sorgfulle blikket under et strålende malt hodetørkle mer av medynk enn selvmedlidenhet. Forfatteren og kunstskribenten John Berger skrev i en innlevende artikkel i juni at den gamle mannen på bildet bærer på et håp om å også bli sett av ei framtid. Med vissheten om at det snart er over, må et slikt håp ha vært en stor trøst. Da blir denne malerisk fortettete finalen et vondt vitende, men varmt vitnemål, som kort kan oversettes i sluttreplikken «Slik er livet.»

Rembrandts unike profil tegner seg tydelig mot og inn i kunsthistorien. National Gallery anskueliggjør denne sammenhengen ved en slags samtale mellom fire mestrer. Museets suverene selvportrett fra 1640 henger i samme sal som det tydelige forbildet: Tizians «Portrett av en mann» fra 1512. Den direkte dialogen utvides til et posthumt triospill med overtoner av kvartett, når tredje maleri er Rafael-portrettet «Baldassare Castiglione» - gjenkalt som fri kopi av den flamske barokkens Rubens. Arven fra de to italienske renessansemalerne formidlet Rembrandt til sine mange elever. National Gallery viser også dette med flere arbeider, blant annet Carel Fabritius (1622- 1654) som i sitt siste selvportrett forlater lærerens lysdunkle rom og maler en 32-årings alvorlige trekk under åpen himmel.

Psykisk energi

Selv om ingen malerier er mer gjennomlyst av moderne teknologi, bever og beveger Rembrandt-fargene ved sin magi. Malingens mysterium blir som hans stilistiske skala - som skifter fra finstilt foredling til resolutt råbarkethet - kanalisering og konsentrering av psykiske energier. «Den mest naturlige livfullhet» var Rembrandts egne ord. Den levendegjorde han i maleriet av de importere svarte slavenes angst, gjennom gamle Isaks omfavnelse av Rebekka i mesterverket «Jødebruden» - og ved at spillet med speilbildet fikk vike for synet av den andres ansikt på hans maleri.

Da sier Rembrandt: «I meg fins du.»