«Rembrandts reinkarnasjon»

«Det er antagelig ingen annen maler i dag som ville ha våget å fremstille seg selv som selveste reinkarnasjonen av Rembrandt,» skriver Richard Vine i ei ny bok om Odd Nerdrum.

Vine repeterer Nerdrum-myter og prøver å redde kitsch-strategien. Samtidig ser kunsthistorikeren fra USA «en redsel bak brautingen» i slike selvportretter fra Nerdrums hånd, og antyder både psykologiske konflikter og en blanding av profetrollens velbehag og smerte ved eksilet i denne dobbeltheten. Vine beskriver med andre ord en kompleksitet som vanligvis ikke forbindes med det kitsch-begrepet Nerdrum nå har gjort seg til talsmann for. Og det nye ved dette mursteinstykke verket - som hovedsakelig rommer malerier reprodusert i sin helhet og med fokus på detaljer - er kapitlet kitsch.

«Skabbet hund»

Likevel får man på nytt servert historiene om den misforståtte Nerdrum som i «avsky» for Robert Rauschenberg vendte seg mot Rembrandts eksempel før han ble «jaget ut av akademiet som en skabbet hund». Videre heter det hos Vine at Nerdrums anekdotiske og samfunnsengasjerte 70-tallsmaleri sto i opposisjon til ei tid «da abstraksjon og konseptualisme ble regnet som kjennetegnet ikke bare på {lsquo}progressiv' kunst, men på all kunst som var akseptert i Oslos intellektuelle miljø».

Beskrivelsen står ikke bare til stryk i kunsthistorie, men er symptomatisk for en forgangen New York-provinsialisme som tar for gitt at det øvrige kunstlivet reflekterer Manhattans smakshegemoni.

Atter en gang gjøres et nummer av at Joseph Beuys skal ha kalt bildet av den dritende kvinnen («Skumring») fra 1981 «det muligens mest {lsquo}radikale' maleriet han kjente til».

Men det overrasker at de tradisjonsforankrete beundrerne av Nerdrum ikke knytter motivet til Rembrandts radering av bondekona i samme situasjon - for ikke å si aksjon.

Derimot trekkes det forunderlig nok fram at en mannlig student og den utbredte motstanden mot Nerdrum på Statens kunstkademi var «delvis skyld i» at en ung elskerinne forlot ham.

Kitsch og «kunst»

«Å hylle kitsch er først og fremst en effektiv måte å antyde at dens motsats, {lsquo}kunsten', allerede er blitt ugjenkallelig ødelagt av sine forkjempere i den modernistiske leiren,» hevder Vine. Det samme påsto så vel nazister som stalinister, men i motsetning til hjemlige kitsch-propagandister virker USA-skribenten mer bevisst på dette området.

For ham er det et tankekors at kitschens «innsmigrende søte og bitre løgner» ble brukt i billedpropagandaen både fra Det tredje rike og Sovjetunionen.

I denne forbindelsen har Nerdrum utpekt Immanuel Kant som den store skurken, og sidestilt den tyske filosofens rolle for kunsten med den Karl Marx spilte for kommunismen. Vine søker å moderere slike utsagn som filosofer flest vil plukke fra hverandre, ved å vri det til at samtidskunstens talsmenn, «kuratoriatet», er den egentlige skyteskiva.

Likevel overskrides Odd Nerdrums tanker - som alltid - best av deler fra hans maleriske produksjon, som aldri har vært gjengitt i et slikt omfang tidligere.