Tore Rem skriver "ifølge nevøen..." istedet for å referere til boka, skriver Sven Kærup Bjørneboe. Her er Tore Rem under Cappelen Damms presentasjon av sin høstliste da "Sin egen herre" kom ut.
Foto: Jon-Michael Josefsen / SCANPIX
Tore Rem skriver "ifølge nevøen..." istedet for å referere til boka, skriver Sven Kærup Bjørneboe. Her er Tore Rem under Cappelen Damms presentasjon av sin høstliste da "Sin egen herre" kom ut. Foto: Jon-Michael Josefsen / SCANPIXVis mer

Rems tvilsomme metoder

Tore Rem framstiller det som om han har snakket med meg, når det ikke er tilfelle.

Kildebruk: Å få ros fra publikum for noe man ikke har gjort, enn si for noe en misliker, er en heller pinlig fornøyelse.
Som kjent har professor Tore Rem skrevet en tobinds biografi om min onkel Jens Bjørneboe. Bind to utkom i fjor. Ettersom jeg deler familienavn og til dels en god porsjon familiær arvesynd med objektet for Rems biografi, har det knapt vært til å unngå at atskillige lesere har henvendt seg til undertegnede med spørsmålet: Hva synes du om boka?

Etter evne har jeg prøvd å forholde meg nøytral. Men spørsmålet om hva jeg synes, følges opp med ros. Jeg får ros for å ha bidratt med interessant stoff i samtaler med professoren, gjengitt i biografien bind to.
I klartekst betyr dette: Jeg går god for Rems prosjekt ettersom jeg så villig har stilt meg til disposisjon som intervjuobjekt.

Forbauselsen hos disse leserne er desto større når undertegnede framhever at han overhodet ikke har hatt samtaler med biografen, eller latt meg intervjue for bruk i biografien. Jeg ble oppringt av Rem et par ganger og sa nei til samtaler om Jens B.

I bind to «siteres» jeg tett og hyppig, enhver får inntrykk av at det jeg siteres på er framsagt i samtale med Rem. «Ifølge nevøen...» er Rems standardformulering. Dette stemmer pussig nok ikke med fakta. Pussig nok ikke, ettersom professoren jo ellers legger så drabelig vekt på fakta. Ifølge nevøen? Nei da. Men ifølge nevøens, det vil si min, bok om Jens Bjørneboe, Onkel Jens, et familieportrett.

At Rem siterer fra denne, men unnlater å nevne at det er sitat og later som om det er stoff som han, den store intervjukunstner, har klart å vri ut av min person i personlige samtaler, er en tvilsom metode.

Sant nok, Rem henviser til min bok i sitt enorme noteapparat helt bakerst, men dette hjelper lite på inntrykket leseren sitter igjen med, og som Rem helt åpenbart spekulerer i.

Jeg har ikke til hensikt å starte polemikk med Rem. Jeg antar han vil kalle min deltakelse i boka (altså sitater fra min bok) et narrativt grep. Jojo. Ambisiøs narraktighet skjuler seg bak mange navn, særlig innen akademia. Erfaring har dessuten vist at ethvert kritisk pip mot Rem blir besvart med to tonn akademisk saklighet fra professoren, oftest i en krenket-fornærmet tone som om blot tanken på å skulle trekke hans redelighet og (selverklærte) objektivitet i tvil, var uhyrlig.

Tore Rem tar seg selv og sitt Jenseprosjekt meget, meget høytidelig. Ikke engang Vårherre vet så mye om onkel Jens som han. I et intervju skrøt Rem av sine tretti hyllemetere med Bjørneboe-stoff. STASI blir jo smågutter. De tretti hyllemeterne til tross, og allvitenheten og alle fakta til tross, biografien som Rem har skrevet om Jens er i bunn og grunn en akademisk øvelse i to bind. Stappfull av fakta, men heller ikke mer.

I sin sjanger interessant nok, men heller ikke mer. Undertegnede fraber seg iallfall enhver ros for å ha deltatt i prosjektet. Jeg har sans for biografier, gjerne med faktafeil, men som til gjengjeld gjengir den portrettertes unike trekk, hinsides fakta.