Ren galskap

Når et spill begynner med et sitat av Edgar Allen Poe, sier det en del. Og ganske riktig- «Eternal Darkness» er både skremmende, fantasifullt og fullt av galskap.

Det starter med at jenta Alex reiser til bestefarens gods for å finne ut mer om gamlingens grusomme død. Ganske snart tar historien helt av, du blir kastet et par tusen år tilbake i tid, og må kjempe mot en hær av pur ondskap, opp gjennom historien, på forskjellige eksotiske steder. Hensikt: Å redde menneskeheten fra den visse undergang.

Sånn kort fortalt høres dette tåpelig ut, men tro meg, etter ganske kort tid er sjansen for at du blir 100 prosent fanget overhengende. Og regn med å bli ganske gal. Det har seg nemlig slik at i tillegg til styrke og magi, har du en egen indikator for galskap. Treffer du for mange fiender uten å beseire dem, opplever du ganske merkelige ting. Guffent? Bann på det. Men fengende? Yesss!

Som med gode skrekkfilmer spiller lyden en viktig rolle. Og den er helt uovertruffen her. Det visuelle er også bra, selv om det finnes flottere spill. Selv om historien og all magien kan virke komplisert i starten, går det overraskende lett å spille. Voldelig? Jo, men det er først og fremst stemningen som er guffen. Alt i alt en overveldende opplevelse - og en god grunn til å investere i en Gamecube.