Ren luksus å være prostituert?

Har du problemer med å finne fram i Oslos prostitusjonsjungel? Eller har du bare litt for lite penger å rutte med? Dagbladet hjelper deg! Og bringer forbrukerjournalistikken til nye høyder.

Førstesideoppslaget i Dagbladet mandag må være en milepæl i avisens historie. Maken til reklameframstøt for prostitusjon har jeg aldri sett. Men Dagbladet er jo en forkjemper for forbrukerjournalistikken, hvorfor kjører de ikke linja fullt ut? I stedet for tittelen «Bordell-boom», kunne man like gjerne skrevet «Her kan DU kjøpe sex i Oslo». For det er akkurat det artikkelen forteller. Her får du navn, adresse og åpningstider til 17 massasjeinstitutter i Oslo. Vær så god, og alt dette for bare ni kroner. Billigere enn et kontaktblad.

Men det er så sin sak. At menn vil kjøpe sex, kan man ikke unngå, og selv om dette gjør terskelen noe lavere for de som til nå bare har lekt med tanken på å kjøpe seg et knull, så gjelder dette voksne mennesker. Og de får ta ansvar for sine egne handlinger. At Dagbladet er på sexkåte menns side, var det vel heller ingen tvil om.

Langt verre er de to påfølgende sidene, hvor vi møter en vakker og vellykket luksusprostituert. Hun har penger i skoesker, fordi hun ikke kan sette dem i banken. Hun har råd til alt hun ønsker seg, og er en god mor for sine to barn. Og etter å ha jobbet som prostituert i fem år, har hun fremdeles et helt naturlig forhold til sex. Unnskyld, jeg beklager ordvalget. Hun er ikke prostituert. Hun driver med luksusprostitusjon.

Her er jo løsningen for de som sliter med å finne seg et sted å bo i rådyre, boligkriserammede Oslo. Eller for de som mest av alt skulle ønske seg noen skjønnhetsoperasjoner eller åtte. Det er jo bare å luksusprostituere seg! De hundre tusen du tjener på en uke, trenger du ikke skatte av engang. Og du trenger ikke si til noen at du har tjent dem.

Tenk, så deilig!

Ikke nok med at man blir rik fort, man kan pensjonere seg i ung alder og leve livets glade dager resten av tiden. Hvorfor vente til du er 65 med å slutte å jobbe, når du kan ha hæla i taket nå?

Jeg regner meg selv for å være en realistisk og oppegående person. Men etter å ha lest artikkelen, drømte jeg en liten stund om hvor fint det hadde vært å være gjeldfri. Luksusprostitusjon kunne vært en fin måte å nedbetale leiligheten min på, i stedet for at låneutgiftene spiser opp månedslønnen min.

Jeg er ung! Jeg vil leve nå!

De andre jentene i redaksjonen hadde lignende tanker. Det er naivt å tro at vi er de eneste.

Og hvis vi lurte på om det virkelig var behov for oss, kunne vi raskt slappe av. Dagbladet understreker at det er marked for flere. De skriver at mobiltelefonen til «Lisa» har ringt 17 ganger under intervjuet. Det er 17 kunder som noen andre kunne tatt. Her er det bare å sette i gang!

Og er det da egentlig så ille? Sex er jo sex...

Alt man har hørt om prostitusjon før , har jo vært negativt. Vi trodde følgene var rusmisbruk og ødelagte liv. Men kanskje er det bare de skjøre blomstene som har fått slippe til i mediene. Kanskje er det bare de som har hatt en dårlig barndom, som ikke fikser å være prostituert. Og da vil jo det si at vi som har hatt helt vanlige oppvekstvilkår, sikkert vil takle det mye bedre. Vi kan sikkert få det like fett og greit som «Lisa».

200000 på en måned - jeg tror jeg skal si opp jobben min med en gang.

Det er sikkert ikke vanskelig å komme ut av det, heller. Hvis man vil. «Lisa» tror det skal gå greit. Og hun vet vel best!

Hva er det Dagbladet vil med denne artikkelen?

Er avisen ikke klar over sin påvirkningskraft?

Dagens unge jenter har store krav til seg selv. Ikke nok med at de skal være pene, slanke og suksessfulle, de skal også ha råd til å studere, til å bo, til å leve.

Det er ikke alle som har det. Og selv de med god råd kan ønske seg enda mer penger. Prostitusjon er utenkelig. Men luksusprostitusjon høres da nærmest fristende ut. Ordet luksus ufarliggjør det hele. Og «Lisa»s rosenrøde historie er jo ikke noe å bli skremt av.

Hør bare: Noen av kundene er kjendiser. Hun kan reise på flotte ferier. Kundene bestiller en time, men er gjerne ferdige på 20 minutter.

Hvem kan ikke holde ut 20 minutter sånn et par ganger om dagen, hvis man blir ustyrtelig rik av det?

Bladet jeg er redaktør for, retter seg mot jenter mellom 15 og 25 år. I forrige nummer hadde vi en temasak på gutteprostitusjon, hvor vi blant annet intervjuet en gutt i Oslo som lever av å selge sex. Han skrøt også fælt av hvor mye penger han tjente. Astronomiske summer. Men vi valgte å ikke vinkle artikkelen på pengene. Etter en diskusjon i redaksjonen, bestemte vi oss for å la være å nevne akkurat hvor mye penger det var snakk om. Vi tonet det litt ned. Det er jo ikke nødvendig å reklamere for prostitusjon. Og tjener man minstelønn som servitør, blir man ganske blank i øynene av å tenke på å tjene en månedslønn eller to per uke i stedet.

«Mortza», som den gutteprostituerte valgte å kalle seg, lovpriste jobben sin. Han var spesielt stolt av den flotte bilen sin, som foreldrene tror han har kjøpt på lagerarbeiderlønn. Men etter en stund ga han etter for virkeligheten. Overfor journalisten erkjente han at livet ikke var så fantastisk som han ga uttrykk for. Det var faktisk til tider ganske for jævlig. Og han forsto ikke hvorfor han fortsatte med det.

Jeg er sikker på at livet til Dagbladets luksushore heller ikke bare er solskinn. Ikke egentlig. Men den kritiske journalisten har tydeligvis blitt glemt igjen hjemme. Det eneste tilløpet til kritiske spørsmål er dette: «Har du ingen problemer med å selge deg selv?» Hvorpå Lisa svarer at hun ikke har det ille. Hun har bare mistet litt av naiviteten sin. Og hvem kan si at det er negativt ikke å være naiv?

Kanskje har hun det så fantastisk som det virker som. Og hun er sikkert ikke den eneste. Det finnes nok flere prostituerte som ikke har det så altfor verst. Men jeg er villig til å vedde penger på at de triste skjebnene er i flertall blant jenter som lever av å selge kroppen sin til høystbydende. Hvorfor skulle det ellers finnes et senter som prøver å hjelpe folk ut av prostitusjonen?

Det er viktig å sette søkelys på negative sider i samfunnet. Dagbladet kan være flinke til det. Men forutsetningen for å sette søkelyset på noe, er kritisk og balansert journalistikk.

Når Dagbladet glemmer å balansere saken, oppnår de bare at prostitusjon framstår som en mer attraktiv måte å tjene penger på enn det vitterlig kan være.

Til Dagbladets lille forsvar må det jo nevnes at de har en bitteliten kritisk undersak på «Lisa»s dobbeltside. En forsker får slippe til med å si at veldig mange kvinner blir ødelagt av prostitusjon. Hun sier at de blir kyniske, og ikke klarer å se på menn som annet enn en kilde til penger, selv etter at de har sluttet å jobbe som prostituerte.

Hvorfor er ikke «Lisa» konfrontert med disse påstandene?

Hvorfor får ikke forskeren kommentere «Lisa»s påstander?

Forskeren er fra Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Instituttet har foretatt en undersøkelse blant 12000 elever ved Oslo-skoler. Hele tre prosent - tre av 100 unge - innrømmer å selge sex. Disse har sikkert latt seg lokke av drømmen om de store pengene, det herlige livet i luksus, økonomisk frihet, lykke.

Det er også en relativt stor forekomst av prostituerte blant jus-studenter. Mennesker som man skulle tro visste bedre. Men for å oppnå den levestandarden de ønsker og higer etter, tjener de penger på kroppen sin.

Det er ikke vanskeligere å se for seg prostitusjon som et alternativ etter Dagbladets glamoursak.

Så hva er da vitsen med at et jenteblad som ÆmagÅ forteller ungdom at livet som prostituert er for jævlig, når en av Norges største aviser rykker ut og sier det motsatte?

Dagbladet burde ta ansvar for sine unge lesere. Og ikke fremstå som et rekrutteringsbyrå for prostitusjonsbransjen. Neste gang NOVA foretar en slik undersøkelse, er jeg redd tallene er høyere.