Ren

Utdrag fra boka

Hva skulle jeg si? Jo, at jeg først og fremst - før alt annet - går ned for å sjekke posten. Jeg har min egen hylle der nede, bak skranken, i resepsjonen. Ikke slik å forstå at jeg bare slentrer ned - ennå halvnaken, gjespende - og forsyner jeg selv, som om hotellet virkelig skulle vært selvbetjent. Nei, det er ikke slik det er. Jeg står på riktig side av skranken. Jeg sier god dag, og etter en liten stund, som oftest ikke mer enn sekunder, nikker jeg mot hyllen og kaster spørrende ord ut i luften. Ingen post? Selvfølgelig må de ha dannet seg et slags bilde av meg, som om jeg skulle vente noe helt spesielt, noe som må komme, noe jeg ikke kan leve uten. Kanskje er det også slik det er.
I alle fall: Jeg orker ikke å pusse tennene før jeg spiser frokost; det ville vært latterlig; jeg pusser dem jo om kvelden - om natten - før jeg legger meg. Men jeg orker heller ikke å møte denne mannen eller konen hans - disse to som driver dette stedet - uten noe som helst, bare denne stanken av natt og søvn. Nei, det ville jeg ikke maktet, utsette dem for en slik påkjenning, utsette meg selv for det. Vel, så om jeg skulle nedtegne en komplett kronologi (men hvorfor? Til ingen nytte?) over mine bevegelser fra oppvåkning til ny søvn, da måtte også dette komme med: tannkrem. Vanligvis skrur jeg bare opp korken på den tuben (tannkrem medbrakt for Norge), trykker lett mens jeg samtidig suger på tuppen, forsiktig, slik at jeg også kontrollerer hvor mye som kommer ut, og så åpner jeg springen, legger munnen innunder den grålige strålen - kan selvsagt aldri unngå å merke den svakt kvalmende lukten av klor - og sipper til meg en liten munnfull, gurgler. Vel, alt dette er jo viktig nok, der og da, viktig for meg, for hvordan de skal se meg, hvordan jeg skal føle meg, men i den store sammenhenge - det ser jeg uten problemer - er det jo selvsagt fullstendig uinteressant.
Det hender jeg drømmer om vertinnen om nettene. I alle fall ber jeg ved hver oppvåkning en stille bønn om at det må være henne - og ikke ham - som står i resepsjonen i dag. Noen ganger kan jeg tenke at jeg er avhengig av smilet hennes for å leve, for å kunne arbeide. Den korte panneluggen, det mørke håret, og halsen, så lang, så ren likevel, ikke så gammel, eldet, men ren, rent blikk, rent smil. Jo, jeg skrev altså dette korte brevet til Agnar, og jeg må utvilsomt ha nevnt dette hotellet, navnet på det, adressen. For i dag, nå nettopp, idet jeg kommer ned trappene - fra andre etasje hvor jeg bor; det er tolv trappetrinn ned, så denne svingen, denne knekken, og så tolv nye trinn; brungrønne tepper utover det hele, gir fra seg en særegen lukt, noe innestengt, lukket - greit påkledd, nypussede sko (det måtte bare gjøres i dag), så ser jeg det. Norsk konvolutt, må jeg ha tenkt, norsk konvolutt. Dette hvite, liksom rene og nøytrale; hvitt papir. Slik er det: Jeg kommer ned trappene, kommer imot det. Du står stille, ser meg komme. Det er faktisk helt sant; du står og ser meg komme. Det må være derfor, selvsagt er det derfor, fordi det er kommet et brev til meg, for å fortelle meg dette, som en slags ubegripelig triumf. Og da vil du måtte sin deg, bøye deg. Jeg ser deg snu deg, bøye deg. Du må være over femti år, tenker jeg, kanskje bortimot seksti. Jeg ser deg snu deg, bøye deg fram, ned, plukke opp det brevet fra Agnar. Det er kroppen din. Og så holder du denne hvite konvolutten fram og smiler, og der og da - det innrømmer jeg gjerne - kunne jeg tatt hendene dine, bøyd meg fram over disken og kysset deg. Jeg ville holdt hodet ditt, kjent håret mot mine egne hender, og jeg ville kysset deg. Lenge, stille.
Rytmen er altså slik. Jeg våkner av klokken som ringer. Jeg gurgler tannkrem, står foran speilet, vasker meg, ser det ansiktet, mitt eget ansikt, vasker det, vasker bort søvnen som er der (søvnen som liksom ikke lar seg vaske bort lenger, resistent mot vann og såpe), åpner vinduet, vurderer vær og varme, kler på meg, velger klær etter vær og varme, skyller ut alt dette skummet, spytter i vasken, av og til harker jeg dypt, drar opp dette seige spyttet, nærmest gult, ubestemmelig farge, kyler det ned mot vasken, må bruke kraft, hvis ikke blir det sittende, hengende, så seigt som navlestreng, må klippes av, skjæres i, bruke saks, kniv, stryker hendene gjennom håret, tenker at jeg bare er trettitre år, bare trettitre, vil jeg si igjen og igjen før jeg låser opp døren fra innsiden, går ut på gangen, ned trappene, håper det er henne og ikke han, det må ikke være han, tenker god start på dagen, at mye ligger i å få en god start på dagen, ikke han, men henne.
I dag var det altså henne og brevet til meg. Jeg så henne bøye seg for å ta det, så kroppen hennes bakfra, i bøy. Nå må jeg smile og tenke at hun er seksti år. Det er ingenting, må jeg tenke. Av en eller annen grunn hadde dette - umulig å vite hvorfor - dirigert mine egne tanker over på Ida. Jeg så henne bakfra og tenkte på Ida. Jeg må si det. Jeg er her for å arbeide.