Rendalens store sønn

DET ER I ÅR 150 år siden forfatteren Jacob Breda Bull ble født. I hjembygda Rendalen er jubileet markert med arrangementer av ulike slag og Bull-året avsluttes lørdag med jubileumsforestillingen «En Skjænk til Gjengjæld» på Det Norske Teatret.

Hvem var denne dikteren, som gjennom åra har fått utgitt sine samlede eller utvalgte verker ikke mindre enn 11 ganger? Det er så langt ikke kommet ut noen biografi om denne Rendalens sønn. Den pensjonerte lektoren Per Oldertrøen var på god vei, men døde tidligere i år. Det nærmeste vi kommer en biografi om livet til Jacob Bull er Fredrik Wandrups grundige og interessante bok om sønnen Olaf, «En uro som aldri dør».

MANGE ØSTERDØLER satte nok kaffen i halsen da de i forbindelse med Jacob Breda Bulls død i 1930 kunne lese i en hovedstadsavis at «Jacob Breda Bull, far til dikteren Olaf Bull, er død». At Jacob Bull skulle være interessant fordi han var far til Olaf Bull, var - og er - en fremmed tanke for mange østerdøler. Han hadde - og har - en helt spesiell posisjon i dalen som han skildrer så varmt og så fargerikt.

Jacob Bull var prestesønn og vokste opp på prestegården i Øvre Rendal. Rett etter konfirmasjonen forlot han barndomshjemmet for å gå på skole. Selvtilliten var stor; det var ingen forsagt landsens gutt som inntok Kristiania på slutten av 1860-årene. Etter katedralskolen og teologisk embetseksamen, kastet han seg ut i hovedstadens presseliv før han så bestemte seg for å bli forfatter på heltid. Fra Kristiania gikk veien til Roma, og de siste årene bodde han i København. Han giftet seg to ganger, og med kone nummer to fikk han fem barn. Han opplevde også å møte kjærligheten på nytt som aldrende enkemann.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da Jacob Bull ventet sitt første barn, tok han med seg den vordende moren opp i fjellene og fortalte etterpå at de hadde «drukket seg Styrke til i Fjeldenes tindrende Sommerluft», for han ville ha «et Fjeldbarn». Men var det noe han ikke fikk, så var det vel nettopp et fjellbarn. Sønnen Olaf skulle bli en kosmopolitt og en urbanist av rang, og tok klart avstand fra sin fars kjære hjembygd. «Jeg, som elsker Kirsebærtræet og Chrysanthemerne i Nipon eller Irisen paa Shelleys grav, mig gir Geteramsen og Tornebusken paa min bestefars præstegaardstag i Rendalen ingen høitid,» skriver han i et brev. Og litt senere: «Jeg har altid sagt 'Farewell to the Highlands' - ikke med vemod, men med glæde. Jeg hader ødsligheten.»

FORHOLDET TIL sønnen Olaf var mer enn komplisert, og far og sønn skulle komme til å kaste lange og mørke skygger inn i hverandres liv så lenge de levde. Begge to ble etterhvert rammet av alvorlige psykiske lidelser. Selv om Jacob Bulls liv ble dramatisk nok med opphold på nerveklinikk og store økonomiske problemer, må man likevel si at han fikk et lettere liv enn sønnen. En viktig forskjell mellom de to var barndomsårene. Jacob Bull klarte ikke å gi barna sine samme trygge og ubekymrede barndom som han selv hadde hatt. Far og sønn søkte da også trøst på svært ulike måter når alt svartnet. Mens faren oppsøkte rendalsfjellene, druknet - bokstavelig talt - sønnen sine problemer i europeiske storbyers kaféliv.

Onde tunger vil ha det til at Jacob Bulls eneste lyriske produksjon av betydning er sønnen Olaf. Men Jacob Bull skrev mer enn lyrikk. Hans produksjon er stor, mangfoldig - og ujevn. Han utga mellom 60 og 70 bøker - romaner, novellesamlinger, skuespill, diktsamlinger, biografier og historiske verk. Generelt er han svakest i de bøkene hvor han kommer seg selv og sitt eget siviliserte storbyliv nærmest. Det er når han vender blikket mot hjembygda at blinkskuddene kommer.

Med småfortellinger som lesebok-favorittene «Vesleblakken» og «Ulveslaget», samt folkelivsromaner som «Jørund Smed», «Jutulskaret», «Glomdalsbruden», «Ættens Øde», «Herr Samuel» og «Herr Samuels Rike» skaffet han seg en enorm leserskare. Bull kjenner den tause og underfundige rendølen fra innsiden, og han er en mester i å skape situasjonsbilder. Eller som Fredrik Wandrup så treffende skriver: «... på sitt beste levendegjorde han et eksotisk og lokalt univers av merkverdige hillbilly-individualister i et kollektivt, norsk Snøfte Smith-miljø.» Wandrup skriver videre at det «ikke er noen tilfeldighet at det bare er en fjellrygg og en humpete vei langs Jutulhogget som skiller Rendalen fra Alvdal, der Kjell Aukrust i sin tur skapte sitt miljø av snodige typer».

IFØLGE HERMAN WILDENVEY var Jacob Bull en skummel type man burde holde seg unna om man ikke ville bli «folkelivsskildret». Bull gikk svært langt i å bruke levende modeller, både i by og bygd. I rendalsromanene ble kriminalsaker og utenomekteskapelige barn viet stor oppmerksomhet. Han skrev ofte om folk han selv hadde kjent, og var ikke alltid like nøye med å gi personene anonymitet. Det sier seg selv at det på hans tid, og også senere, fantes en god del mennesker som følte seg tråkket på av Bull og at det med andre ord var duket for mang en kabulbokhandler-sak. Men enten var aggresjonen ikke sterk nok eller motet ikke tilstrekkelig, for ingen gjorde noe formelt framstøt mot Bulls bruk av levende modeller.

I dag er det vel knapt nok noen som skjenker dette en tanke. Det er over 70 år siden Bull døde, og de fleste som har fått slekta si endevendt av Bull føler seg vel mest av alt beæret enten det nå handler om kjeltringer eller løsunger.

Jacob Bull ble etterhvert en av Gyldendals mestselgende forfattere. Forlagsdirektør Bjarne Buset forteller at Jacob Bull har solgt over én million eksemplarer, og sammenligner ham med en av forlagets nålevende suksesser, Henning Mankell, som nettopp har nådd millionen. I den sammenheng skal man huske på at antall lesere var atskillig lavere på Bulls tid.

MOT SLUTTEN AV ble Jacob Bull mer og mer opptatt av sin egen begravelse, og ikke minst gravplass. Da han fikk vite at Øvre Rendal kommune ikke så seg i stand til å etterkomme forfatterens ønske om å gjøre barndomshjemmet om til Bull-museum, ble han dypt skuffet og rystet langt inn i sjelen. Harde og bitre ord ble sendt fra leiligheten på Fredriksbjerg i København til hjembygdas fortvilte ordfører. Bull henvendte seg så til nabokommunen Ytre Rendal, og det hele endte med at Bull og kona Maria har fått en gedigen gravhaug utenfor Ytre Rendal kirke.

I dag er Rendalen blitt én kommune. Prestegården i Øvre er blitt et veldrevet og godt besøkt Bull-museum og det at Bulls grav ligger i Ytre, gjør kanskje sitt til å binde bygda sterkere sammen. Hele Rendalen har i dag et slags eie-forhold til Jacob Breda Bull. Takket være Bull er dalens historie nedtegnet og levendegjort på en unik måte. Han har gitt bygda en identitet den ellers ikke ville ha hatt. De fleste rendøler føler takknemlighet overfor Jacob Breda Bull. Årets jubileumsforestilling har da også fått det betegnede navnet «En Skjænk til Gjengjæld» - en omskrivning av ei linje i diktet «Til Dalen» som Bull skrev til sin egen begravelse:

    Og har jeg git din Taushet Ord,
    og har jeg gjort dig kjendt og stor,
    så skjænk som Gjengjæld seks Fot Jord
    til Dalens Sanger som sin Mor
    sit Liv til Døden vier.