Rendezvous med Radioteatret

Skuespillerne Lise Fjeldstad og Tor Stokke ble med Dagbladet til «Radioteateret 75 - en utstilling også for øret» på Teatermuseet i Oslo.

- Ååå, du var sinnssykt morsom!

- Du er jo bare helt deilig...

Det er faktisk det han sier, Tor Stokke. Til Lise Fjeldstad. Dagbladet har invitert to av Norges mest kjente stemmer til «Radioteatret 75 - en utstilling også for øret» på Teatermuseet i Oslo. Radioteatret fyller 75 år, og har i løpet av sin levetid hatt over 5000 produksjoner og mer enn 1,5 millioner lyttere. Og blant lysbilder, gamle sko og eldgamle radioapparater finner veteranene mangt et minne å more seg med.

1,5 millioner lyttere

Radioteatret fyller 75 år, og har i løpet av sin levetid hatt over 5000 produksjoner og mer enn 1,5 millioner lyttere. Og det er faktisk det han sier, Tor Stokke. Til Lise Fjeldstad. Dagbladet har invitert til «Radioteatret 75 - en utstilling også for øret» på Teatermuseet i Oslo, med to av Norges mest kjente stemmer. Blant lysbilder, gamle sko og eldgamle radioapparater finner veteranene mangt et minne å more seg med.

Det beg ynner å bli lenge siden gatene lå øde fordi ørene var klistret til radioapparatene og nok en spennende episode av «Paul Temple og Gregory-saken» eller «Dickie Dick Dickens», for den saks skyld. Men vi kan jo begynne med begynnelsen. Begynnelsen begynte nemlig lenge før den gang. Den begynte nøyaktig klokka 19.15 søndag 12. september 1926, og lød slik:

«Peer, du lyver!».

Siden har tusenvis av dramatikere og skuespillere boltret seg i Radioteatrets regi, og folk elsker det. Serien «God aften, mitt navn er Cox» var for eksempel så uunnværlig at den var det eneste som ble sendt under en fem dager lang streik.

- Å, der er jo jeg! utbryter Fjeldstad. Lysbilder av kjente og kjære som Leif Juster, Liv Ullmann, Arne Lie, Wenche Foss, Bjarne Andersen, Bentein Baardson, ja, og altså veteranene selv, flimrer over lerretet.

Padder og perler

- Det var så søtt, erindrer Fjeldstad.

- Bentein Baardson var knapt 19 og veldig nervøs i sin første rolle i Radioteatret. Så troppet han altså opp og hadde lært seg alt utenat! Det har jeg ikke hørt om noen andre som har gjort.

- Jeg husker jeg syntes det bare kom padder ut av munnen på meg, og vurderte å brekke en finger for å slippe å møte, mimrer Stokke om sin første tid.

Det er lenge siden, det. Med utrolige 442 radioteaterroller bak seg er han teaterets mest brukte skuespiller gjennom tidene. Minnebanken er altså relativt stor. Kom det en gang padder fra munnen til Stokke, så er de i dag erstattet med trillende perler. Om den gangen da, og siden så.

Lyden av lidenskap

En gang, kan Stokke fortelle, var han så sliten at han gikk for å «strekke seg litt» på hemsen i studio.

- Det endte med at jeg ødela hele opptaket fordi jeg begynte å snorke, humrer han. Den gangen var det ingen andre hardt arbeidende skuespiller som lo av en snorkende Stokke. De følte kanskje det sa sitt om prestasjonene på gulvet...

- I studio hadde vi både grus, sand og badekar. Og trapper med tre forskjellige slags underlag, sånn at vi kunne lage asfalt- eller trelyd alt etter som. Den døra der er åpnet og lukket hundrevis av ganger, peker Fjeldstad.

For mens radioteater gir de involverte en viss frihet til å kle seg som de vil, avhenger alt av at lyden er troverdig. Skal man snakke fra senga, så ligger man i senga.

- Det var litt vanskelig å framkalle de store lidenskapelige følelsene der vi lå klokka 08.30 om morgenen, ler Fjeldstad.

Siden får vi demonstrert hvordan kysselyder oppstår, og det er ikke på den romantiske måten.

Å leke frosk

Vi får ta del i flere perler, deriblant da Carsten Winger «plutselig» befant seg over et kar vann, med et sugerør i hånden, hvorpå han hoderystende utbrøt:

«Jeg har juridikum. (Pause.) Men mens alle andre er på vei til sitt samfunnsnyttige arbeid, står jeg altså her og leker frosk!»

- Sånt skjer ikke lenger. Nå har de alt på bånd, nå, sier Stokke, som synes alt var så meget bedre med en hyggepianist i studio.

Det skjer dermed ikke lenger at en stakkars skuespiller må tilbringe flere dager i studio med knekkebrød i munnen for å lage «tyggende hest». Men det er antakelig en mer velkommen side ved dagens teknologi.

Virkelig uvirkelighet

«Oslo, 9. april 2015: Femten mennesker er funnet drept etter at en bilbombe i morges eksploderte utenfor den amerikanske ambassaden i Drammensveien i Oslo.»

Nei da, det er ikke sant. Det er Radioteatret som fortsetter å late som, til et trofast publikums store begeistring. Christopher Grøndahls «Niveanatt» lyder så «virkelig» at serien ble besluttet utsatt da det «uvirkelige» rammet New York 11. september. Men endelig strømmer Radioteatrets storsatsing ut av høyttalerne for å fenge og fange lytterne. Helst ønsker man nemlig at enda flere får ørene opp for tiskende-hviskende stemmer over eter en.

Nytt og gammelt gull

- Radioteater er en slags musikalsk greie. Stemmen til skuespillerne sniker seg inn i øregangene, suger deg fast og leier deg videre. Du kommer veldig under huden på folk, forteller instruktør Else Barratt-Due. Hun mener vi trenger fiksjon for å takle virkelighetens problemer.

Radioen har ikke samme posisjon i samfunnet i dag som på 50- og 60-tallet.

I disse dager er det mange medieaktører å forholde seg til, og folk er mer på farten. Det har Radioteatret tatt konsekvensen av. Teateret gir ut CD-er, slik at folk kan høre på når det passer dem.

- Vi gir både ut nye hørespill og en hel del gammelt gull, som for eksempel «Stompa», sier Barratt-Due, og lover også en ny versjon av «Stompa» fra Klaus Hagerup, basert på Markus-skikkelsen fra «Markus og Diana».

- Det er virkelig helt spesielt å få lov til å jobbe med Radioteater. Ja, en velsignelse, konstaterer våre mimrende veteraner.

De har samme mening om en rekke andre ting også. Om kringkastingssjefer, budsjetter og prioriteringer - men kanskje aller mest om Radioteatrets genialitet.

Og ja da, begge hører fremdeles på. Men ikke akkurat nå, for nå hører de på hverandres lystige minner og søte smiger, om den gangen da og siden så. Og avsluttet de ikke der, så mimrer de vel ennå.

GJENSYN: Det ble et vennlig, velartikulert mimremøte med to av Norges mest kjente stemmer, Lise Fjeldstad og Tor Stokke, på Teatermuseet i Oslo i anledning Radioteatrets 75-årsjubileum. Her med døra du sikkert har hørt lukke og åpnet hundrevis av ganger.