Rene hjem, svarte penger

SOSIAL DUMPING: Norske husholdninger velger enkleste løsning til billigste pris. Slik kan polske kvinner fortsette å vaske norske hjem mot svart betaling, under dårlige vilkår.

||| Dagbladet har i sin pågående artikkelserie «Skitten vask» satt søkelyset på uholdbare og ulovlige forhold i renholdsbransjen i Norge. Sektoren framstår som usedvanlig skitten, og de organiserte partene innenfor renholdsbransjen slår igjen alarm om utbredt omfang av svart arbeid og sosial dumping.

Det er imidlertid en gruppe i det norske renholdsmarkedet som også i denne sammenhengen har forblitt usynlige - nemlig de private vaskehjelpene i norske hjem. Mens fortidas hushjelper vanligvis kom fra landsbygda, kommer dagens «vaskedamer» ofte fra Polen. EU-utvidelsene i 2004 og 2007 utløste de største arbeidsvandringene Europa har sett i nyere tid - også til Norge. I løpet av de første fem årene innvilget norske myndigheter mer enn 150 000 førstegangs arbeidstillatelser og over 135 000 fornyelser. I tillegg til disse kommer et stort, men ukjent antall utstasjonerte arbeidstakere og tjenesteytere, samt personer uten arbeidstillatelse.

Det store flertallet av de nye arbeidsinnvandrerne kommer fra Polen. En Fafo-undersøkelse blant polakker i Oslo-området i 2006 dokumenterte at rundt en fjerdedel av de polske arbeidsinnvandrerne var kvinner, og at det store flertallet av disse arbeidet med rengjøring i private hushold (Friberg og Tyldum 2007). Den store økningen av tilbudet i arbeidskraft som er villig til å arbeide for lav lønn, har etter alt å dømme økt etterspørselen etter renholdstjenester i norske husholdninger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lønnsarbeid i private hjem er notorisk vanskelig både å regulere og kontrollere. I en rapport fra det norske Statistiske Centralbyrå i 1938 ble det sagt at «en særskilt lovgivning for husarbeidet eksisterer ennu bare i få land (..). Tariffavtaler kan vanskelig oprettes på dette område (..). Ellers er det i de fleste land ingen egentlig lovgivning. Den som finnes er av så gammel dato at den er lite brukbar.» 70 år senere er dette faktisk fortsatt en svært dekkende beskrivelse, både for Norge og verden for øvrig. Den norske hushjelploven fra 1948 ble riktignok først opphevet i 2002, men allerede i 1952 slo Vilhelm Aubert og andre forskere fast at loven hadde hatt liten innvirkning på hushjelpenes arbeidsvilkår.

Hvordan er så situasjonen for dagens polske «hushjelper» som arbeider i norske hjem? Fafos undersøkelse i Oslo viste at det store flere flertallet arbeidet svart. Bare 17 prosent hadde legalt arbeid. Så å si ingen hadde arbeidskontrakter, fikk feriepenger eller opparbeidet pensjonsrettigheter gjennom jobben. Åtte av ti oppga at de ikke kunne noe norsk eller bare noen få ord. Mellom 10 og 20 prosent oppga at de hadde måttet gjøre farlig arbeid, var blitt behandlet dårlig av arbeids og oppdragsgiverne, eller de hadde opplevd seksuell trakassering eller på annen måte ærekrenkende atferd. Selv om gjennomsnittlig timelønn i 2006 lå på drøyt 100 kroner, jobbet de fleste bare få timer på hvert sted, og hadde dermed en svært lav ukelønn.
I 2009 så det ut til at den økende konkurransen om oppdragene hadde presset lønna nedover, og ifølge våre informanter var 80 kroner timen den vanligste satsen. Et vesentlig poeng i denne sammenhengen er også at de færreste regnet seg som arbeidstakere - hele 86 prosent oppga å være selvstendig næringsdrivende.

Spørsmålet er så om det er mulig å iverksette noen tiltak for å ivareta denne gruppas beskyttelsesbehov? I likhet med hushjelploven fra 1948 har ikke dagens regelverk som skal beskytte arbeids- og tjenesteinnvandrere mot sosial dumping, hatt noen særlig effekt når det gjelder kvinner innenfor det private husholdsmarkedet. Arbeidsmiljøloven treffer kun de som er ansatt i virksomheter som yter denne type tjenester. Kontroll og håndhevingsmulighetene er uansett i stor grad fraværende, ved at Arbeidstilsynet ikke fører tilsyn i private hjem. I andre sektorer med stor arbeidsinnvandring, som bygg og verftsindustri, har man innført minstelønn gjennom å allmenngjøre tariffavtaler. Det fins imidlertid ingen tariffavtaler for private husholdtjenester, og denne delen av arbeidsmarkedet er helt uorganisert. Videre har både regjeringen og LO gitt klare signaler om at man ikke ønsker å innføre lovfestet minstelønn i Norge. En minstelønnsregulering vil uansett i liten grad treffe disse kvinnene, som stort sett ikke regnes som arbeidstakere.

Et annet alternativ er å vurdere lovgivning i form av minsteprisregulering av renholdstjenester i private hjem. Dette er en type regulering som ikke vanlig i Norge, men det finnes allerede en lovhjemmel for å fastsette denne type reguleringer. Etter pristiltaksloven kan Konkurransetilsynet fatte vedtak om minstepriser, der dette er «nødvendig for å fremme en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling».

I og med at det meste av arbeidet i private hushold skjer på det svarte markedet, er imidlertid effekten av minstelønns- og minsteprisreguleringer usikker. I enkelte land er det derfor innført ordninger som skal sikre at det blir attraktivt å kjøpe hvite tjenester fremfor svarte. I Sverige ble det i 2007 innført en bestemmelse om skattefradrag for utgifter til tjenester som leveres til hushold. Et alternativ til denne ordningen kan være å legge fradragsretten på tjenestetilbyderen istedenfor tjenestemottakeren, noe som vil gjøre det mer attraktivt å selge hvite tjenester til private hushold.

Det synes klart at dagens lovverk ikke ivaretar det behovet denne gruppa har for beskyttelse, og at «de polske vaskedamene» stort sett er ignorert eller glemt i debatten om sosial dumping av arbeidsinnvandrere - så vel som i den pågående diskusjonen om de uryddige forholdene i renholdsbransjen generelt. Norske husholdninger velger åpenbart enkleste løsning til billigste pris, selv om den er ulovlig. Alt tyder dessverre på at det er behov for sterkere reguleringer, tiltak og kontroll også i disse mest bortgjemte og mørke krokene av det norske renholdsmarkedet.

«USYNLIG GRUPPE»:  Stadig flere kjøper private tjenester i hjemmet.  Her to servicearbeidere for renholdsselskapet CityMaid. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet
«USYNLIG GRUPPE»: Stadig flere kjøper private tjenester i hjemmet. Her to servicearbeidere for renholdsselskapet CityMaid. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet Vis mer