Renessanse for Fartein Valen

Norges mest utskjelte komponist har nå fått sin renessanse. En roman basert på Valens liv og verker er publisert, og en rykende fersk fiolinkonsert med basis i hans komposisjoner er urfremført. Og i disse dager arrangeres Fartein Valen-Festivalen.

DE FØRSTE VERKENE til Fartein Valen (1887-1952) er høyromantiske opus, sterkt påvirket av Brahms og Reger. «Legende op. 1», «Klaversonate op. 2» og «Salme 121 for kor og orkester» er inspirert av tysk musikk og estetikk. Men ved Die Königliche Hochschule für Musik i Berlin (1909-15) opplevde Valen en kunstnerisk krise. I Preussische Staatsbibliothek gransket han partiturer fra 400 år. For å formidle sin personlige følelsesverden var det nødvendig for ham å frigjøre seg fra dur/moll-tonaliteten og utvikle sitt eget tonespråk. J. S. Bachs flerstemmighet ble ledestjernen.De 48 fugetemaene i «Wohltemperiertes Klavier» spilte Valen i alle dur- og molltonearter før han skrev egne fuger over fugetemaene.«Sonate for fiolin og klaver op. 3» (1912-19) innebar strev og fortvilelse.Men midt i denne vonde tiden fant Valen trøst og pågangsmot: I 1913 hørte han i Berlin Schönbergs d-mollkvartett. Musikkens lineæritet fant Valen fengslende. Instrumentenes selvstendige stemmer beveget seg som flettede sølvtråder. Valen følte straks et åndelig fellesskap med modernismens far, og Schönberg ble for alltid forbildet for Valen. Men sonaten ble i 1922 kjølig mottatt. Heretter ville Valen anvende et klassisk kontrapunkt innenfor en ny klanglig verden. Flere av skalaens kromatiske toner preget hans melodier, og musikken har en svevende tonalitet og polyfon linjeføring

ARBEIDET MED orkestersangen «Ave Maria op. 4» var krevende (1914-21); Ave Marias ekstatiske klangsødme er i slekt med Alban Bergs «Altenbergsanger» og er hos Valen et godt eksempel på musikalsk ekspresjonisme. Men uroppførelsen i 1923 skapte furore. Verket ble beskrevet som «voldtekt av Jomfru Maria». Tonene ble sammenliknet med «maneter i grumset vann», og de ble «som oftest [...] liggende på skjeve og ule, himlen må vite på hvad.[...]» Aftenposten var målløs pga. «eksalterte skrik i sangstemmen og utspekulerte kakofonier i orkesteret». Musikken ble stemplet som «entartet» og dekadent. Mens Valens tidligste verker høstet fine kritikker og mye laurbær, skapte hans nye musikk og kosmopolitiske musikksyn sterke reaksjoner. Det kostet å være banebryter i nyere norsk musikk. Hans kunst skapte de styggeste ytringer, og han ble beskyldt for å forderve ungdommen. Dette såret Valen dypt. Han var en from kristen, all musikk skrev han til Guds ære. Men trass i sterk motstand lot han seg ikke kneble til taushet.

OSLO-PRESSEN sier litt om holdningen til nyere kunst på 1920-tallet. Med henvisning til den 2. Wienerskole het det i 1925: «De nye strømninger vitner om en oppløsningsprosess. En utvikling og en restaurasjon i norsk musikk kan bare skje ved å vende blikket mot den egne tradisjon.» I mellomkrigstiden studerte mange norske kunstnere i utlandet, men internasjonalisering preget ikke norsk kultur. Snarere var det en dyrking av lokal egenart og nasjonale verdier. Isolasjon og provinsialisering rådde. Talsmenn for den tradisjonelle kunstoppfatning og nasjonale bevegelser stilte seg kritiske overfor samtidens kunstneriske nyvinninger, og denne fiendtlige holdning gikk utover Valens atonalitet.Arkivmateriale viser Valens slit med sin stilistiske og komposisjonstekniske utvikling. Bare skissematerialet til «Trio for fiolin, cello og klaver op. 5» (1912-24) fyller 1199 ark! Verket markerer overgangen til Valens dissonerende polyfoni. Heretter fins ingen grunntone eller toneart i Valens musikk; to eller flere samtidige og selvstendige melodier kombinerer han til en musikalsk enhet der linjene møtes i dissonerende samklanger. Men det var de som trodde på Valens kunst. I Aftenpostens kronikk 3/2-1931 omtaler David Monrad Johansen Valens trio. Han hyller komponistens «enestående kontrapunktiske mesterskap samtidig [som verket] besidder en næsten ufattelig harmonisk rikdom.» I Dagbladet i 1931 ble Valens symfoniske dikt «Pastorale op. 11» omtalt som «et skudd inn i fremtiden». Valen hadde funnet sin atonale stil. Anerkjennelsen som kunstner ble slått fast da han i 1935 mottok Statens kunstnerlønn. Valen var sikret for resten av livet, og i 1938 flyttet han til farsgården i Valevåg der han bodde til sin død. Her skrev han sanger, orgelverker, et symfonisk dikt, klaververker, en fiolinkonsert, 2. klaversonate, fire symfonier, en blåserkvintett og en klaverkonsert. På ISCM-festivalen i København 1947 ble orkesterverket «Sonetto di Michelangelo op. 17» kåret til det beste og mest oppsiktsvekkende. I 1949 ble Fartein Valen-selskapet stiftet i London.

DET ER GLEDELIG at musikere, forfattere og komponister inspireres av Valens kunst i dag. I 2003 utga Kolbein Espeset «Eitt liv - mange soger.Arne Valen sitt pionérarbeid i misjonen». Valens foreldre, Dorthea og Arne, virket som misjonærer på Madagaskar i årene 1875-95. I familiens brev og dagbøker utdypes betydningen av Madagaskar for Valens barndom.Teaterforestillingen «Masinandraina - Solens øye» (2004) var en fascinerende dramatisering av kompoistens opplevelse av denne eksotiske øya.I sin doktorgrad (2006) er Karina Hestad Skeie opptatt av Madagaskar-misjonærenes kallstanke. Både hos Arne og Fartein sto kallstanken sentralt. I «Fartein Valen, vestlandspietist og modernistisk banebryter» (2004) belyser Ola Tjørhom forholdet mellom tro og estetikk hos Valen. Sammen med H. Austbø, C. Eggen og Bergen-symfonikerne tolker Siri Torjesen Valens sanger (2003). Valens musikk preges av sterke emosjoner; dette understrekes hos Torjesen. Valens variasjonskunst uttrykkes i Einar Røttingens fremførelse av «Klaversonate Nr. 2, Op. 38» (2005). Einar Henning Smebyes dobbelt-cd (2005) omfatter samtlige av Valens klaververker. Smebyes briljante teknikk og lidenskap viser Valens musikalske utvikling fra senromantikk frem mot atonalitet og den frie rekketeknikk. I mars var det i Bergen presentasjon av to arbeider med Valens musikk og åndelig horisont som inspirasjonskilde: Jan Inge Sørbøs roman «Symfoni No. 3, Opus 41» og Magnar Åms fiolinkonsert «Stalagmittid».

DEN ÅRLIGE Fartein Valen-Festivalen (19.- 23. april i Haugesund/Valevåg) omfatter konserter og foredrag. Blant deltakerne er Geir Henning Smebye, Arne Nordheim, Aage Kvalbein, Hanna-Marie Weydahl, Einar Røttingen, Harald Herresthal, Iver Kleive, Stavanger-symfonikerne, Christian Eggen, Atle Sponberg, Nordic Voices og Einar Økland. Valen er blant de mest særpregete og nyskapende komponister i det 20. århundre. Hans musikk spilles på flere kontinenter, og foredrag om hans kunst er holdt i Europa, USA, Canada og Australia. Som kontrapunktiker knyttes han til Palestrina, Orlando di Lasso, Bach, Mozart, Beethoven, Bruckner, Brahms og Reger. Abstraksjonen og humanismen har han felles med Webern. Valens romantiske lyrikk er i slekt med Bergs verden. Under et lengre forskningsopphold ved Schönberg-instituttet i Wien fant jeg nylig solid dokumentasjon på store likheter mellom Schönbergs og Valens komposisjonsteknikker og estetikk, men Valen skapte sitt eget musikalske univers. Han behersket ni språk. Klassisk diktning, billedkunst, naturen og hans religiøse tro dannet basis for hans verker.