DRAPSFORSØK: Boka «SCUM», skrevet av Valerie Solanas (bildet, 1936 - 1988) — kjent også for skuddene mot Andy Warhol — overgår det meste av rasende feministisk litteratur. Det er en råtekst i ordets beste forstand, skriver Cathrine Krøger om boka som nå er kommet på norsk.
DRAPSFORSØK: Boka «SCUM», skrevet av Valerie Solanas (bildet, 1936 - 1988) — kjent også for skuddene mot Andy Warhol — overgår det meste av rasende feministisk litteratur. Det er en råtekst i ordets beste forstand, skriver Cathrine Krøger om boka som nå er kommet på norsk.Vis mer

Renessanse for rasende feminist

Målet er total tilintetgjørelse av det mannlige kjønn.

||| BOK: Menn er aper, slår Valerie Solanas fast i «SCUM».

Litt senere i teksten synes hun å ha fått dårlig samvittighet, på apenes vegne. Hun kommer til den konklusjon at «å kalle mannen dyr er å smigre ham. Han er en maskin, en vandrende dildo».

«SCUM» er en forkortelse for «Society for cutting up men».

Den ble skrevet i 1967, men er først nå tilgjengelig på norsk.

Teksten, omtalt som et «ekstrem-feministisk» manifest, er på snaue 70 sider. Den består av korte fragmenter der Solanas raser mot menn, mot hyggelige pappajenter, mot kunsten, kjærligheten og seksualiteten.

Tekstene er en fascinerende blanding av glassklar intelligent logikk og selvmotsigende paranoide urimeligheter.

Solanas visjon er en verden kun bestående av kvinnelige avskum (scum): Kvinner «som ville boret en kniv i et mannebryst eller kjørt en ishakke opp i ræva hans straks de så ham».

Målet er total tilintetgjørelse av det mannlige kjønn. Drivkraften er Valeries ubendige raseri.

Det er vanskelig
å lese «SCUM» uavhengig av Solanas biografi. Den er så myteomspunnet at den må gjengies med forbehold.

Hun ble født i Atlantic City, New Jersey i 1936. Hennes far forsvant raskt etter at hun ble født, og moren skal ha lullet seg inn i en pubertal femtitallsverden der Marilyn Monroe var den store heltinnen.

Solanas skal ha blitt utnyttet seksuelt av sin stefar, og femten år gammel skal hun ha blitt gravid med en sjømann. Hun var da hjemløs, men tok noen år senere universitetseksamen i psykolog, og arbeidet et år som forsker.

Etter dette antaes hun å ha livnært seg med tigging og prostitusjon inntil hun i 1966 bosatte seg i Greenwich Village. Samme år skrev hun stykket «Up your ass», som handlet om en mannshatende prostituert kvinne. Det gav hun til Andy Warhol, som hun hadde truffet på «The Factory».

Det var et skjebnesvangert møte.

I 1968 skjedde
det som skulle gjøre Valerie Solanas herostratisk berømt.

Warhol likte Solanas, og gav henne noen to mindre filmroller i filmene «I Man» og «Bikeboy». Han syntes tittelen på «Up your ass» var interessant, men klarte å rote bort manuskriptet.

En rasende Solanas ble lovet økonomisk kompensasjon, men den kom aldri. 3. juni skjøt hun popikonet Andy Warhol med tre skudd. Hun prøvde også å skyte hans to medarbeidere. «Han hadde for mye makt over meg», sa hun da hun senere meldte på kvelden seg til en trafikkonstabel.

Warhol ble sterkt skadet for resten av livet. Han nektet likevel å vitne mot henne under rettsaken som endte med at hun ble dømt til tre års fengsel.

Etter fengselsoppholdet ble Solanas periodevis innlagt på mentalsykehus. Hun finansierte sitt tunge narkotikamisbruk som prostituert.

25. april 1988 ble hun funnet død på et hotell for sosialklienter i San Francisco.

Solanas kom bare til å utgi «SCUM» som hun selv publiserte og solgte på kafeer i Greenwich Village.

Likevel er få forfatterskikkelser bedre egnet til mytologisering enn henne. I den grad kravet om ekte forfatteri er å leve det du skriver, hadde hun alt.

Hun oppfordret kvinner til å knulle i vei — og livnærte seg som hore. Hun hadde et urimelig kvinneideal om at vi skulle være avskum - og endte selv i rennesteinen. Hun hadde et enda mer urimelig krav om å renske jorden for det mannlige kjønn - og innfridde det ved å prøve å drepe en av dem.

Den langt mer tragiske og mindre heroiske versjonen av hennes forfatterliv, er at hun var stoffmisbruker og mentalt syk i lange perioder. Og at det var desperasjon og dyp rus som utløste mordforsøket på Warhol.

I et senere intervju sa hun at «SCUM»s oppfordring til vold ikke var ment bokstavelig.

Lest psykologisk, er manifestet en forvirret tekst skrevet av en mentalt ustabil person. Lest som ren litteratur, er det fantastisk lesning. Og den er overraskende aktuell.

Solanas underbygger blant annet kvinnelige forfatteres påstand om at den sanne kunst og tanke er basert på menns eksistens og virkelighetsbeskrivelse.

Et antikt menneskesyn der menn representerer hode, intelligens og ånd. Mens kvinner kun en ren kropp, og derfor ute av stand til både å tenke eller lage kunst.

Solanas har en
genial vri. Hun snur bare alt på hode. «Den eneste ekte kunstneren er den selvsikre, sunne kvinnen», påstår Solanas.

Hun fortsetter «Mannens manglende evner til å forholde seg til noen eller noe, gjør at livet hans er meningsløst og uten poeng (/den dypeste form for mannlig innsikt er at livet er «absurd»), så derfor fant han opp filosofi og religion. Tom innvendig som han er, vender han seg utover, ikke bare for å få veiledning og kontroll, men også for å finne frelse og mening i livet. Jordisk lykke var og er umulig for ham, så han fant opp himmelen.»

Psykologen Solanas kunne sin Freud. Det er ikke kvinnen som lider av penismisunnelse, hevder hun.

Tvert om.

Det er mannen som lider av «fittemisunnelse». Alt de skaper «kommer utelukkende fra magen, ikke hjernen, intelligensen hans er bare et stakkarslig redskap i behovene og driftenes tjeneste».

Som feminist er Solanas nådeløs, noe Wencke Mûhleisen også peker på i sitt informative forord.

«Knull i vei», oppfordrer Solanas, bare tilsynelatende i pakt med en feministisk tradisjon som synes å likestille seksuell frigjøring med kvinnefrigjøring.

Også her har hun en urimelig vri. Den moderne feminist, som vi kjenner fra «Fittstim» og «Råtekst», er bare pappajenter, ifølge Solanas nådeløse logikk. De er de aller verste: Ufarlige middelklassedamer som har gitt seg hen til mannens driftsliv.

«Jo mer sjelløs en kvinne er, dess mer plantet er hun i den «mannlige» kulturen, kort sagt, jo hyggeligere hun er dess mer seksuell er hun».

For Solanas var
sex kun en nødvendig vei til frihet. Du må gjennom sex for å komme til antisex, påstår hun. Først da når vi hennes utopi: Et samfunn kun bestående av kvinnelige SCUM, i stand til å reprodusere seg selv ved hjelp av teknikken: Trygge, stolte, selvsikre, frekke, voldelige, egoistiske, uavhengige, stolte, spenningssøkende, frie, arrogante kvinner.

Hvordan bli kvitt mennene?

Vi trenger ikke ty til pistolen. Mannen vil gradvis tilintetgjøre seg selv, spår Solanas.

«I tillegg til å drive de ærefulle, klassiske krigene og raseopptøyene, blir flere og flere menn enten homser eller de utsletter seg selv ved hjelp av narkotikamisbruk».

«SCUM» overgår det meste av rasende feministisk litteratur. Det er en råtekst i ordets beste forstand. Som et avsluttende apropos til den pågående erotikkdebatten, var Valerie Solanas forbløffende visjonær:

«Samfunnet kommer til å pule seg til døde».

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 12. september 2009.

Renessanse for rasende feminist