Renhetslengsler

BOK: Ved et merkelig sammentreff lanseres Bernt Hagtvets antologi om folkemord på 669 sider i ærverdige gamle festsal ved Universitetet i Oslo samme uke som Der Spiegels tittelhistorie heter «Gjerningsmennene, hva gjorde så mange tyskere til drapsmenn?» Utgangspunktet for diskusjonen i Tyskland er Jonathan Littells roman «De velmenende» på 1388 sider som handler om SS-offiseren Max Aue, født i 1913. Han er deltaker ved Babi Jar der tyskerne 29. september 1941 på 36 timer drepte 33 771 jøder. Boka har vært en salgssuksess i Frankrike og Belgia og har klatret nesten til topps på bestselgerlistene Tyskland. Ofrene har kommet med sin versjon, når er det på tide å interessere seg for bødlene, skal Littell ha uttalt. Ifølge mottakelsen i Tyskland forblir gjerningsmennenes motiv hemmeligheter. Karakterstudien fungerer ikke, ei horrorbok, grusom, brutal, pervers og obskøn, bøddel-kitsch, doku-triller, lyder det fra tyske anmeldelser. Har Littell, franskmann og amerikaner, skrevet en slag krig og fred fra det 20. århundret eller bare laget historiepornografi? Historien er skrevet i første person, og det er Max Aue som forteller. Ved presentasjonen i Berlin spurte Daniel Cohn-Bendit hvordan Littell følte det da han skildret massehenrettelsen så detaljert at han nærmest vadet i blod. Forfatteren svarte at mens han skrev var offeret en grammatikalsk form.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I Hagtvets bok fins det også noen grusomme skildringer. Det er den unge historikeren Bjarte Bruland som har lest beretninger fra norske frontkjempere. 10 august het det i Hirdmannen: «Inne i et værelse lå 6 kvinner likeledes skamfert, og under et teppe fant vi en sprell levende jøde. Da han så at han var oppdaget, breket han til oss: ’Jeg det ikke gjort. Jeg såret. Jeg bo her i nærheten.’ Kort prosess. Foran huset på 3 m hold blir han skutt. Hodet deler sig og hans råtne hjernemasse velter ut.» Til NS-avisa Vestfold Presse fortale en frontkjemper i januar 1942: «Et sted fikk vi tak i 12 jøder som vi satte til å arbeide for oss. Dårligere arbeidere har jeg aldri sett. Det viste seg at etterpå at samtlige 12 var mordere. Det ble holdt standrett og gjort kort prosess med dem.»

Brulands artikkel innleder den bolken i boka som handler om den endelige løsningen i Norge. De andre bidragsyterne her er Hans Fredriks Dahl om antisemittismen i Norge, Nils Christie om serberleirene, utryddelsesleirer i Norge og Bjørn Westli om oppgjøret med kontorbødlene. Alle leseverdige og interessante. Hans Fredrik Dahl viser at Norges første utdannede sosiolog, Arvid Broderesen, var bidragsyter i Jon Alfred Mjøens tidsskrift Den nordiske Race. Her kunne Dahl gått lenger og vist til norsk sosiologis farsskikkelse, Eilert Sundt. Han studerte nettopp taterne, sigøynere og omstreiferne og kom, riktignok etter mye tvil fram til at prestene ikke burde døpe dem. Det var å dømme dem til evig fortapelse. Sundt var også en foregangsmann når det gjaldt å utarbeide fanteregisteret. Ved folketellingen i 1845 ble fantene utelukket fra folkemengden, og de 1 145 omflakkende personene regnes fortsatt ikke med når folketallet for 1845 offentliggjøres. Kombinasjonen av at personen ble utelatt fra folketallet og at det ble opprettet et eget register for dem, er interessant.

Det viktigste er imidlertid at dette er farlige og snikende tendenser som utgår fra samfunnets eliter. Det kan også virke som Dahl er litt for snar når han frikjenner universitetet for rasehygieniske tilbøyeligheter når han argumenterer for at Jon Alfred Mjøen var en enslig svale. «Det sømmer sig ikke for en blond, blaaøiet intelligent nordbo at fornedre sit arvestof ved egteskap med en neger. Heller ikke kan der indrømmes de lavere racer saa utrsakt stemmeret, at den fælles stat risikerer at bli styret etter lavverdige hensyn. (…) De lavereverdige racer maa ogsaa finde sig i at overta den slags enklere arbeider, som passer for deres evner.» Dette skrev dr.med. Ragnar Vogt i 1914, året etter ble han utnevnt til Norges første professor i psykiatri. Han tok aldri seinere avstand fra disse tankene.

Gikk ikke Norge når det gjaldt tatere og omstreifere på egen hånd et langt stykke på den veien som kunne ha endt i folkemord? Det siste skrittet på denne veien var det famøse stortingsvedtaket fra 1951 om at taterne av hensyn til dyrenes vel ikke hadde lov til å eie hest! Sånt smaker det ikke godt av. Hele tiden var det personer fra samfunnets privilegerte sjikt som gikk først på veien. Etter at det ser ut til å herske enighet om at forpleiningsvansker var en hyppig indikasjon for lobotomi, altså en «sosial» grunn ble bruk som indikasjon for en «medisinsk» ødeleggelse av pannelappene, vil muligens også kunne få noen til å argumentere for at lobotomeringen var et skritt på en vei som kunne ha ført til utryddelse av grupper av mennesker. Også her var det en av samfunnets vitenskapelige eliter (professor Ragnar Vogts elver), som gikk i spissen.

På lanseringsseminaret spurte Anne Sophie Greve om det å drepe kan ha en siviliserende effekt. Hun svarte nei på det, det gjør motstand mot alle former for dødsstraff i de land som praktiserer den i sin strafferettspleie (Kina, Iran, Saudi-Arabia og USA) til det kanskje viktigste arbeidet som i dag kan gjøres for å forhindre nye forbrytelser mot menneskeheten. Dødsstraffen senker terskelen og legitimerer drap. Land som praktiserer dødsstraff må hevde at det er humaniserende å drepe i visse tilfeller. Det er forestillingen som dette som må rykkes opp med rota. Men så snart det er sagt, er det jo et par-tre opplagte tilfeller på at drap på et enkeltmenneske ville ha hatt en siviliserende effekt. Likevel, drap er alltid avhumaniserende.

Nå er naturligvis dette ei bok for å forstå, for rent analytisk å undersøke likheter og forskjeller mellom de forskjellige utgavene av og eksemplene på forbrytelser mot menneskeheten i det 20. århundret. Boka springer ut av et seminar ved institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo i 2002. Boka består av 26 artikler, fire handler om Norge, tretten tar opp folkemord fra Namibia i 1903 til 80 til Rwanda i 1994 og Darfur i 2007. Det er en liten bolk om fortidsbearbeidelse og erindringspolitikk, samt en konklusjon og en epilog og naturligvis en fyldig innledning av Bernt Hagtvet og den farlige renhetslengselen. Her er artikler både av veteraner som Tore Linné Eriksen og Odd Bjørn Fure og unge forskere som Dag Einar Thoresen og Ellen Emilie Stensrud. På mange måter er boka en odyssé gjennom det 20. århundrets mørkeste trekk.

Så langt er alt vel og bra, skjønt er der virkelig det? Eller er det verste glemt? Den vanvittige atomvåpenopprustningen mellom USA og Sovjetunionen under den kalde krigen. Den utgjorde en trussel om massedrap av helt ufattelige dimensjoner også i forhold til de massemordene som beskrives i boka. I forlengelsen av dette: Ville amerikanerne ha sluppet atombomber over europeiske byer hvis den hadde været ferdig tidligere, eller lå det et rasistisk argument et eller annet sted i premissene? Det er ikke sikkert at dette skal kalles en svakhet ved boka, også det beste øyet har et blindt punkt.

Espen Søbye er forfatter og

sakprosaanmelder i Dagbladet.