Rennesteinsrapport

The Roots er overveldende dystre og mørke.

CD: En gang i tida var The Roots organiske, oppstemte og orgelglade. Det er de ikke mer. Det nye albumet fortsetter ikke bare der «Game Theory» slapp i 2006, men tar også de dystopiske nåtids- og framtidsbeskrivelsene ett hakk lenger ned i gettorennesteinen.

Bekmørkt


Ord som suicide, pain og war går igjen i påfallende mange låter, og man må vente helt til spor fjorten, «Rising Up», før man får servert noe som i det hele tatt ligner optimisme. Ikke at det er noe galt i å være dyster, sint og sette fingeren på samfunnets mangler, men linja som skiller slikt fra sutring er tynn, og det blir et par overtramp. Likevel er dette en solid utgivelse, som til tross for mørket som gjennomsyrer den byr på en rekke lyspunkter.

Skjerpet


?uestlove trommer som om han har mannen med ljåen (eller vesenet som pryder omslaget) i nakken, Black Thought er skjerpet og klar i talen, og selv om travere som Common og Talib Kweli tilfører lite på sine gjestevers, gjør Peedi Peedi og Wale det meste rett. Det er dessuten en sann glede å høre Mos Def i god gammel form på tittelsporet. Da får man heller se gjennom fingrene på avslutninga «Birthday Girl», som er totalt malplassert og et fånyttes forsøk på å gjøre alt det vonde godt igjen.

DYSTOPISKE FRAMTIDSBESKRIVELSER: Her opptrer The Roots på kanalen Comedy Centrals program «The Colbert Report». Det er ikke mye komedie på deres siste album «Rising Down». Foto: SCANPIX
DYSTOPISKE FRAMTIDSBESKRIVELSER: Her opptrer The Roots på kanalen Comedy Centrals program «The Colbert Report». Det er ikke mye komedie på deres siste album «Rising Down». Foto: SCANPIX Vis mer
Rennesteinsrapport