200 ÅRS JUBILEUM  Charles Dickens  roman «Bleak House» er utgitt på ny i anledning 200 års feirin gen av dikterens fødselsdag. På tide, ettersom forrige utgave var høystmangelfull.
200 ÅRS JUBILEUM Charles Dickens roman «Bleak House» er utgitt på ny i anledning 200 års feirin gen av dikterens fødselsdag. På tide, ettersom forrige utgave var høystmangelfull.Vis mer

Renommert oversetter strøk hele kapitler fra Dickens' «Bleak House»

Ragnhild Eikli har rettet opp forsømmelsen.

Med ujevne mellomrom blir litterære klassikere oversatt på ny - til antatt glede for nye lesere. Årsaken kan være at den gamle oversettelsen er utdatert, språket for gammelmodig, ordvalget preget av en svunnen tid. Men det kan også være at den rett og slett er for dårlig og slumsete. En rekke store forfattere er blitt nyoversatt de siste åra; Shakespeare, Balzac, Flaubert, Lermontov, Gogol, Tolstoj, Dostojevskij, Conrad, Wilde og Mann.

I år feires Charles Dickens' 200 års jubileum, og en av de mest omtalte romanene hans, «Bleak House», er nyoversatt av Ragnhild Eikli, som også har ansvaret for 1997-utgaven av «Store forventninger» (tidligere utført av Ejlert Bjerke i 1948, etter at den også ble utgitt i 1894 og 1919 av ukjente oversettere).

«Bleak House», som kollega Inger Merete Hobbelstad omtalte i Dagbladet 4. september, er også utgitt på norsk tidligere, både i 1899 og 1919. Den eneste oversettelsen som er å oppdrive, ble utført av Henrik Rytter (1977-1950) i 1936, nyutgitt i 1962. Henrik Rytter er ingen hvem som helst. Foruten et eget litterært verk, var han en høyt respektert gjendikter til nynorsk av Dante, William Shakespeare og Boccaccio. Hvordan står hans «Bleak House» seg?

Det er synd å si det, men det er sannelig på tide at Ragnhild Eikli kom på banen. Rytters utgave er ikke bare utdatert rent språklig, den er - i likhet med mange andre eldre oversettelser - full av huller og forbløffende utelatelser, til tross for at den ble utgitt i to bind på til sammen over 700 sider.

Helt fra starten ser man at Rytter har kappet enkeltsetninger og avsnitt. Det blir mer og mer påfallende ettersom boka skrider fram. Mot slutten ser det ut til at han har fått stadig sterkere behov for å korte ned originalteksten, som rommer 67 kapitler. I Rytters versjon fins bare 65, kapittel 58 og 66 er rett og slett sløyfet i sin helhet.

Helt til slutt mangler også aller siste avsnitt, som rommer hovedpersonens ettertenksomhet og som uttrykker en form for tvil i forhold til framtida. Det er så man gnir seg i øynene. Hvorfor har Rytter, med sitt renommé, valgt å gjøre det på denne måten?

Har han jobbet på ordre fra forlaget? Eller er det slik at 1962-utgaven, som jeg sitter med, er en bearbeidet utgave av teksten fra 1936? Nei, på nettet finner jeg en bibliotekbeskrivelse som forteller at den er et fotografisk opptrykk.

Ragnhild Eikli har forsøkt å løse enkelte nøtter i teksten. Hovedpersonen går under kallenavnet Dame Durdon. Hva blir det på norsk? Dame Durdon har sin opprinnelse som husfrue med en stor tjenerstab i en britisk folkevise. Det var også pseudonymet til den australske forfatteren Ethel Turner, når hun skrev spalter for barn i avisa. Rytter har valgt «vesle kvinne».

Eikli kaller henne «Mor Hubro», pseudonym for Elise Sverdrup (1899-1972), som skrev en husmor-spalte i Norsk Ukeblad. Navnet er for øvrig dukket opp i nyere tid, som orakel på Facebook. Er det et treffende valg? Det kan diskuteres, men det er i hvert fall et valg. Så takk til Ragnhild Eikli, som har oversatt hver eneste setning i en av Charles Dickens' beste romaner til et høyst leselig norsk.