Rensemiddel for brønnpiss

«Etter tidenes beste olympiade for Norge er det et sterkt behov for å dokumentere at våre utøvere er ærlige idrettsfolk.»

I arbeidslivet er brønnpisseren beskrevet som selve bærebjelken i alle konflikter. Individer med ressurser og engasjement baktaler, manipulerer, tar parti, og konspirerer for egne lyster og behov, uten hensyn til miljøet der brønnpisseren selv ferdes.

Etter at finnene ble tatt for uærlig spill under VM i Lahti, har det tradisjonelle ryktemakeriet omkring andre nasjoners juks og fanteri fått nye dimensjoner. Finnene har pisset i alle de langrennsbrønner de har funnet. Resultatene har da heller ikke latt vente på seg. Allerede i god tid før OL i Salt Lake City var det omfattende spekulasjoner i gang. Etter OL har det løftet seg ytterligere.

Johann Mühlegg har norsk trener. Mühlegg hevder at Elofsson har vært dopet. Finske langrennsløpere hevder at de norske langrennsutøverne er dopet. Norske langrennsløpere hevder at de estlandske langrennsløperne er dopet. Lille Norge tar et skred av gullmedaljer, tidligere i vinter var åtte av de ti første mannlige langrennsløperne på resultatlisten fra Norge. Lille Norge leder WADA, verdens antidopingbyrå. Norge lider av en mangel på troverdighet hos folk flest, i det dramaet som nå utspilles på den internasjonale idrettsarenaen. Selv innbarka sportsidioter som er inderlig positivt opptatt av gledene ved idretten, har to spørsmål i de fleste konkurranser:

- Hvem vinner?

- Har vinneren jukset?

Den grunnleggende følelsen av solidaritet og identifisering med våre nasjonale ikoner faller like raskt som oppslutningen om Arbeiderpartiet. Årsaken er det plagsomme andre spørsmålet som henger mørkt over alle idrettsarrangement. Jo mer fantastisk eller brutal oppvisningen på idrettsarenaen er, jo mer spøker dopingspørsmålet i bakgrunnen. Når de norske langrennsguttene fullstendig tar luven fra konkurrentene, blir vi like mistenkeliggjort av andre nasjoner, som hele Norge har mistenkeliggjort Johannn Mühlegg før han ble tatt. Den store oppgaven er ikke lenger å avsløre dem som jukser. Den store oppgaven er å bevise ærlighet.

Antidopingarbeidet slik det framstår nå, hjelper brønnpisserne i å lykkes. Gjennom merkelige funn som ikke blir offentliggjort, gjennom halvkvedete viser om dem som er under oppsikt, og gjennom et eksperimentelt preget testregime er det åpent rom for baktalelser og mistenkeliggjøring. Vi vet også at idrettsbevegelsen selv har latt seg bruke i økonomisk og politisk vinning, med bruk av dopingmidler som suksessfaktor. Uten å gjennomføre en hurtig og samtidig gjennomtenkt ny strategi for antidopingarbeidet, vil toppidretten kunne råtne fra innsiden.

Dersom man antar at våre idrettsstjerner har en inspirerende rolle for folk flest, slik at folk flest blir mer i aktivitet, har toppidretten en viktig funksjon. Med det som utgangspunkt er det en positiv målsetting å bidra til en ny og konstruktiv vei for et effektivt antidopingarbeid.

Kronikkforfatteren er ansvarlig forbundslege i NGF, Norges Gang- og Turmarsjforbund. La meg slå fast at det er en liten og uvesentlig jobb i norsk idrett. NGF aksepterte noen krav fra meg, for å bli forbundslege. Et av dem var en ordning for å sikre at utøverne ikke feilaktig skulle bli funnet skyldige i å ha benyttet dopingmidler. Derfor avlegger de utøvere fra NGF som presterer på internasjonalt nivå, en blodprøve hver måned. Denne blir forseglet, og frosset ned til 70 grader. I tillegg avlegger utøveren på samme måte en blodprøve samme dag, eller dagen etter andre tilfeldige dopingprøver som blir tatt her hjemme eller ute i verden. Blodprøvene blir lagret inntil sesongen er over. Tiltaket er meget billig, og det kan gjennomføres av det offentlige helsevesenet hver dag hele året. Gjennom å sikre at utøveren avlegger regelmessige prøver, har vi sikret tilgang til et bredt datagrunnlag for utøverens fysiologi. Da kan man analysere eventuelle ureglementerte funn på et helt annet datagrunnlag. Man kan stille til dopingjegernes disposisjon hele årets prøverekke, og bidra til at utøverne får dokumentere de naturlige eller unaturlige variasjoner som forekommer. Tiltaket har blitt hilst velkommen fra utøvernes side, primært fordi det utgjør en sikkerhet overfor falske dopinganklager.

Blodprøver og urinprøver avlagt av nasjonale og internasjonale idrettsstjerner bør lagres i mange år, slik at analyser kan gjennomføres på prøver fra tidligere perioder av utøvernes karriere. Forskningsmessig bør det være et utall interessante problemstillinger å belyse, med et slikt datamateriale for hånden. Dopingjegermiljøet bør ønske velkommen andre kompetente aktører på dette feltet.

Jeg er overbevist om at et system der utøverne blir avhengig av å bli kontrollert, er det beste. Dopingkontrollører og utøvere har stort sett felles målsetting, at den riktige skal vinne. Et felles nyskapende antidopingarbeid mellom rene utøvere, og dopingjegerne synes å være et nødvendig og godt tiltak. Tiltaket bør være et offentlig ansvar, der både dopingjegere og frie forskningsmiljø sikres tilgang til blodprøver og urinprøver, som er forsvarlig lagret.

Etter tidenes beste olympiade for Norge er det et sterkt behov for å dokumentere at våre utøvere er ærlige idrettsfolk. Hvis vi gjennomfører tiltak i nærheten av det som er foreslått her, kan vi bli i stand til å legge fram dokumentasjon på ærlig tilværelse. Det er etter hvert helt nødvendig, hvis olympisk idrett skal assosieres med annet enn mistenkeliggjøring og juks. Tiltaket kan være et effektivt rensemiddel for brønnpiss i idrettsverdenen. Tiden synes å være moden for renselse.