Renskåret kammerspill

«Sander» er en roman om et uvanlig, komplisert kjærlighetsforhold, og det er en roman om problemene med å beskrive denne kjærligheten.

En ung mann, Sander, sitter foran et videokamera, han snakker med lukkede øyne, velger setninger og vet at setningene vil bli gransket og lyttet til igjen og igjen for så å bli til nye spørsmål.

Hvorfor sitter Sander der? Frivillig innelåst i en leilighet? Forhørt dag etter dag av Porath, mannen som kunne ha blitt hans svigerfar, og Poraths

sønn hvis evner akkurat strekker seg til å starte et videokamera. For å

forklare seg om forholdet til den forsvunne kvinnen, Poraths datter Une, Sanders kjæreste?

Er forklaring mulig?

Gåter

Allerede etter det første opptaket tenker Sander på om forhøret burde begynne på nytt, om båndet burde spoles tilbake, stemmen slettes: «jeg kunne ha begynt et annet sted, et riktigere sted».

«Sander» er en roman der også omslaget, laget av Egil Haraldsen, peker innover i tekstens gåter. Ved første blikk nesten et orientalsk mønster, skriftrekker over skriftrekker. Men det er romanens tekst i to lag. Tekst over tekst, forklaring over forklaring, stemme over stemme. Slik blir «Sander» også som et ekko av Samuel Becketts «Krapps siste spole», en graving og undring over hva som skjedde, hva som er mulig å forklare andre.

En versjon, grubling over versjonen, ny versjon, grubling - spolene snurrer, samler opp stemmene. Og stemmene spilles av, endres av tiden som har gått siden opptaket.

Det er en labyrint.

Nakent

Rammen er en naken og tom leilighet. Her inne skal Sander oppholde seg så lenge forhøret pågår. Han får beskjed om at han er fri til å gå, men døren låses og Poraths sønn tar nøkkelen med seg. To verdener møtes: Porath selv er overbevist om at Sander er en lykkejeger som har fanget en rikmannsdatter og så snylter på henne så godt det lar seg gjøre - for Sander har ikke arbeid, han oppholder seg bare i leiligheten, ute av verden, han venter bare på at Une skal komme hjem fra arbeid. Sammen trenger de ikke verden utenfor veggene.

Det er Sanders versjon. Kan han fortelle den? Eller skal han fortelle versjoner Porath ønsker å høre?

Romanen «Sander» har innsikter som gjør at den burde bli pensum for alle politiskolens kommende forhørsledere. Den er en grunnleggende innføring i skepsis og tvil til hva som blir fortalt.

Styring

«Sander» er en gåte, romanen har spenning, og Terje Holtet Larsen har en suveren styring på fortellingen. Bit for bit slipper han opplysninger samtidig som han undergraver opplysningene. Fortellingen om Sander og Une kommer fram, fortellingen om den rike familien Porath avdekkes, men i forskjellige versjoner etter hvem som snakker, hvem som lytter, når de lytter.

Poraths sønn sier til Sander: «Du forteller bare det du tror far ønsker at du skal fortelle, men det verste er at du får far til å tro på løgnene dine, og det er sånn dette kommer til å fortsette, med at far sitter oppe om nettene og synker stadig dypere ned i løgnene du har fortalt, mens han spiller av opptakene, igjen og igjen.»

Jeg lukker boken, tenker ja, ja! og stemmene fortsetter i hodet, over hverandre, i hverandre.