Renskåret The Roots

Er det et album? Eller et minialbum?

CD: Superprodusent ?uestlove i The Roots mener at de fleste hiphop-album er altfor lange, og det har han bestemt seg for å gjøre noe med. Gruppas sjuende skive «The Tipping Point» har dermed også blitt deres mest kompakte utgivelse. Ikke bare fordi albumet bare består av ti spor (pluss et «hemmelig» et). Det er også fordi lydbildet er strippet helt inn til den nakne hiphop-huden. Alt overflødig materiale er rensket bort. Det som gjenstår, er ?uestloves stramme produksjonsgrep og vanntette rytmeseksjon. Selv om The Roots har beholdt sin organiske hiphopsound, er de denne gangen nesten «kliniske» i sin tilnærming til låtmaterialet. Og det er selv om rapper Black Thought om mulig er enda mer reflektert enn vanlig.

Nå er ikke «The Tipping Point» umiddelbart like fengende som den mer groovy og komplekse «Phrenology» fra 2002. På den annen side er det befriende å sitte med et så renskåret album i hendene. Førstesingelen «Don't Say Nothing» er for eksempel ugjennomtrengelig funkformalistisk. Åpningslåta «Star» er en nydelig hyllest til Sly & The Family Stones «Everybody's a Star». Samtidig har henslengte «Stay Cool» syrepsykedelisk samplebruk, og på «Why (What's Going On?)» er Black Thought som en moderne Marvin Gaye når han blant annet setter spørsmålstegn ved Irak-krigen. Den superkonsentrerte minimalismen tar imidlertidig slutt. På det «skjulte» sistesporet får The Roots endelig utløp for all den innkapslede eksperimenteringstrangen de har sittet på gjennom hele albumet.

KORT OG GODT: The Roots har sett seg lei på altfor lange hiphopalbum. Derfor har de på «The Tipping Point» bare spilt inn 11 låter. Det fungerer fint.
THE ROOTS: The Tipping Point.