Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Renslig om Blixen

Biograf Tone Selboe er lei av sine egne formuleringer om den eksentriske forfatteren Karen Blixen. Det bør hun slett ikke være.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tone Selboe er førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø, og har skrevet både hovedoppgave og doktoravhandling om Karen Blixen. I forbindelse med utgivelsen av denne Blixen-biografien har hun uttalt at hun nå er lei, ikke av Karen Blixen, men av sine egne formuleringer om Blixen. Det bør hun ikke være. Vi lesere kan bare takke Selboe for at hun nok en gang har delt sine velformulerte refleksjoner om Blixen med oss.

Selboe vil «istedenfor å la biografien stå som forklaringsmodell for diktningen», heller la biografi og diktning «løpe som to parallelle linjer, nært forbundet og i dialog med hverandre, men aldri helt sammenfallende.» Biografiens styrke er at dette er gjennomført. Her slipper vi mer eller mindre pikante og nærgående opplysninger om forfatteren, men får derimot et innblikk i et forfatterskap, og via dette litt kjennskap til en forfatter som selv var opptatt av å mystifisere og iscenesette sitt eget liv. Det er et sympatisk trekk å la Blixens forfatterskap bli stående i forkant. Ved blant annet tolkninger av fortellingene, trekkes det linjer til Blixens liv - ikke omvendt.

Ved siden av selve fortellingene forholder Selboe seg til en rekke intervjuer, artikler og biografier om Blixen. Hun refererer og siterer, og setter disse opplysningene inn i et større perspektiv ved å knytte dem til forfatterskapet. Slik sett er det ikke stoffet i seg selv som er nytt i denne biografien, men måten det blir omtalt og satt inn i en sammenheng på.

Dette er heller ikke en spesielt kritisk biografi, men det som likevel gjør den både interessant og leservennlig er Selboes evne til å, like lett som hun setter fingeren på ting, slippe dem igjen.

Selboes holdning til Blixen blir aldri påtrengende, hun skriver hele tida med en høflig distanse og finner ofte diplomatiske utveier. Et eksempel på dette er Selboes håndtering av kritikken om Blixens krevende holdning til noen yngre, mannlige venner. Her ser Selboe saken fra begge sider når hun skriver: «Hun nekter å gjøre regning med familiære og andre forpliktelser, vennene på sin side glemmer at hun ikke bare er vis sibylle og inspirasjonskilde, men faktisk også en kvinne med egne behov.»