Renter og velferd

Rentehevinger har en langt større negativ effekt for store befolkningsgruppers økonomi i Norge enn i de fleste andre europeiske land.

Det svinger rundt sentralbanksjef Svein Gjedrem om dagen. LO-leder Yngve Hågensen er sint, og støtter den nystartede renteaksjonen fordi han ikke liker den begrunnelse som er gitt for den siste renteøkningen (NRK Dagsrevyen 23. august). Renteaksjonen 2000 (med utspring i LOs rekker) er på sin side opptatt av at innstramminger i økonomien i større grad må ramme dem som har mye penger. Aksjonen har i denne sammenheng fremmet forslag om endringer i blant annet skatt på aksjeutbytte. Dette er imidlertid et tiltak som det nødvendigvis vil ta tid å innføre, og endringer i skatteregler kan uansett ikke erstatte rentejusteringer som økonomisk styringsinstrument.

Nei, gode effektive konjunkturpolitiske virkemidler er det ikke lette å hoste opp, og nettopp i dette ligger det en stor utfordring for Gjedrems kritikere. Helst burde den makro-økonomiske verktøykassa blitt fylt opp med mer utstyr - ikke minst en type knipetenger som forholdsvis raskt kunne tas i bruk for å kjøle ned økonomien litt. Men slike verktøymakere er det slett ikke lett å komme over. Det er sikkert ikke uten grunn at det er så tynt med nye virkemidler av denne typen i så vel Norge som i andre land. Men utfordringen ligger altså der, og en skal vel ikke se helt bort ifra at Norge kunne bli det første stedet hvor man innførte lotterier, sparesystemer eller skattetyper som ble skrudd av og på etter konjunkturhensyn?

For de som tror at denne type alternative virkemidler til rentejusteringer er svært begrensede eller det rene vås, så er det følgende å si: Da må enten fastsettelsen av rentenivået i sterkere grad bli underlagt et politisk regime, eller så må norske husholdninger i langt større utstrekning bli skjermet mot raske og brå rentehevinger enn tilfellet er i dag. Poenget er nemlig at rentehevinger i Norge har en langt større negativ effekt for store befolkningsgruppers økonomi, enn hva som er tilfelle i de aller fleste andre europeiske land hvor vi har sentralbanker som følger de samme pengepolitiske prinsipper som oss.

Det er flere grunner til dette: For det første befinner vi oss klart på europatoppen (sammen med Island) når det gjelder andel av boligmassen som det er nødvendig å kjøpe, i motsetning til å leie. Ca. 80% av norske husholdninger bor i boliger de har kjøpt, og de aller fleste av dem er finansiert ved låneopptak. Det er også viktig å understreke at så vel i Norge som i andre land er det en sammenheng mellom inntekt og tilbøyeligheten til å eie bolig. Det betyr at i Norge har en langt større andel av husholdninger med moderate og lave inntekter tatt opp lån til kjøp av bolig enn det som f.eks. er vanlig i våre to skandinaviske naboland. Kreditt i Norge er altså i veldig stor grad en folkelig nødvendighet.

For det andre har en klar majoritet av boligkjøperne tatt opp lån i flytende rente. I andre land er det mer vanlig at boliglån har form av til dels meget lange fastrentelån. I tillegg kommer at vi i Norge også har særdeles knappe rammer for utdeling av boligsubsidier - enten dette tar form av å gjøre boligene billigere eller å gi direkte støtte til dekning av boutgifter (bostøtte). Både i Sverige og Danmark deler de ut 5- 6 ganger så mye i bostøtte pr. capita som det vi gjør, i tillegg til at de også gi mer offentlig økonomisk støtte til bygging og utbedring av boliger.

Av de grunner som er påpekt, slår en renteøkning i Norge mye mer omfattende og direkte inn i folks økonomi enn hva som er tilfelle i de aller fleste andre land. Det er derfor ikke tilstrekkelig å gjøre som LO og rope på skatteendringer og brannslukking i etterkant av Gjedrems bruk av rentevåpenet. Vi er nødt for å få inn flere varige buffere i forhold til folks helt nødvendige låneopptak, i det minste til bolig og utdanning.

Vi har nå den litt spesielle situasjon at majoriteten av Husbankens og Lånekassens kunder har bundet renta i hhv. 5 og 3 år til en hyggelig rente på 5- 6%. Begge disse lånene løper ut omkring 2002/03, og skal da fornyes med lån basert på markedsrente (statsobligasjonsrente + en margin). Har Gjedrem uflaks, så faller denne fasen med fornyelse av lån i disse statsbankene sammen med en fase med nye økninger i rentenivået i pengemarkedet, basert på heving av sentralbankens styringsrenter. Da kan temmelig mange husstander oppleve en trippel renteeffekt med renteheving på sitt private boliglån og studielånet samt økning i f.eks. borettslagets felleslån i Husbanken. De av disse som har kjøpt ny bolig de siste årene og som har lånt over 80% av boligens kjøpesum (ca. hver fjerde boligkjøper i 1999, ifølge Kredittilsynet), kan fort komme til å angre bittert på at de ikke bandt renta på privatlånet.

Norske husstander vet ikke hvor farlig de lever, og Gjedrem har fått et mandat som gjør at heller ikke han kan ta inn over seg brutaliteten i disse forholdene. Han snakker mest om folks låneopptak til båt, bil og hytte. Men det fins andre sosialøkonomer enn Gjedrem. Stoltenberg, for eksempel. Han og hans medhjelpere med eksamen fra Sosialøkonomisk institutt burde snarest få inn i sin forståelsesramme at rentevåpenet har uvanlig skarpe kanter i dette landet. Faren for at vi igjen kan komme til å sette i gang en ny gjeldskrise med selvforsterkende negative effekter, er noe som altfor mange fortrenger - og som politikerne er altfor lite opptatt av å forebygge.

Konklusjonen, med noen tilhørende spørsmålsstillinger blir dette: Så sant vi ikke kan avlaste Gjedrem tilstrekkelig gjennom alternative økonomiske virkemidler, må vi begynne et arbeid med å gjøre norske husholdninger mer robuste overfor renteøkninger. Etablering av flere rimelige utleieboliger for grupper som har for lite egenkapital til at det er forsvarlig å kjøpe bolig, er ett tiltak som vil støtte opp om denne målsettingen. En forbedret bostøtteordning kunne også være et aktuelt tiltak - selv om det er grunn til å stille seg kritisk til hvorvidt det er ønskelig og mulig å bygge ut en bostøtteordning som effektivt skulle fange opp negative konsekvenser av en renteøkning for ulike husholdningstyper. Den rimeligste og enkleste måten å skjerme den gjeldsbelastede del av folket på (som gjennomgående er unge), er trolig å bidra til at bruken av fast rente på lån i forbindelse med boliglån og studielån øker. Både ti og tyve års rentebinding burde blitt mye mer vanlig.

Ble det oppnådd enighet om en slik endringsstrategi, måtte for det første våre statsbanker blitt brukt mer konsekvent i forhold til et slikt stabiliseringshensyn. Dette ville i praksis betydd at en måtte vurdere å begrense kundenes valgfrihet i Husbanken og Lånekassa når det gjelder fast og flytende rente. Lån i disse institusjonene ville være ensbetydende med lange lån. Samtidig ville det være maktpåliggende å forsøke å få til en så gunstig rente som mulig i disse statsbankene - dette for å hindre at mange ble fristet til å konvertere lån fra disse institusjonene og over i det private markedet, særlig i faser hvor korte renter er rimeligere enn lange.

For det andre: Lånevolumet i det private kredittmarkedet er langt større enn i det statlige, og derfor må også private kredittinstitusjoner med i en strategi for å øke bruken av fast rente. I denne sammenheng kan det derfor være nærliggende å avslutte med en utfordring til sentralbanken, en utfordring som denne institusjonen burde ha egeninteresse av å finne ut av: Er det noen tiltak som kan settes ut i livet fra Norges Bank - eventuelt sammen med andre politisk-økonomiske instrumenter - for å gjøre fastrentelån mer fristende og utbredt i finansieringen av norsk boliger?