MAKTKAMP: Partilederen Matteo Renzi tvang statsminister Enrico Letta til å levere sin avskjedssøknad til Republikkens president fredag. Renzi blir trolig Italias tredje statsminister på mindre enn et år. Foto: REUTERS / Scanpix / Giorgio Perottino
MAKTKAMP: Partilederen Matteo Renzi tvang statsminister Enrico Letta til å levere sin avskjedssøknad til Republikkens president fredag. Renzi blir trolig Italias tredje statsminister på mindre enn et år. Foto: REUTERS / Scanpix / Giorgio PerottinoVis mer

Renzi fornyer med gamle knep

Når Italia - i sjeldne stunder - seiler med stø kurs, er som regel et havari nært forestående.

Kommentar

Venstresida i Italia trenger ingen fiender til å påføre seg skader, det finnes alltid nok «snikskyttere» i egne rekker til å felle ledere med et skudd i ryggen. Men, ved nærmere ettertanke gjelder denne politiske kulturen hele Italia.

Idet Enrico Letta ennå ikke hadde opplevd ti måneder i Palazzo Chigi som statsminister, felles han av Matteo Renzi, lederen i hans eget Demokratisk Parti (PD), idet det meste så ut til å gå riktig vei for Italia. Dette kan minne om da statsminister Romano Prodi i 1998 ble erstattet av partilederen Massimo D'Alema, ei skrekkelig ulykke for venstresida, som igjen åpnet døra til Chigi-palasset for Silvio Berlusconi.

Landet var tilsynelatende på stø kurs under Letta, som overtok taburetten i slutten av april i fjor. Da hadde italienerne opplevd to forvirrende måneder etter valget i februar med forgjeves forsøk på å danne regjering, hvor lederen i PD, Pier Luigi Bersani, ble felt av sine egne parlamentarikere midt i regjeringsforhandlingene.

Den kriserammede økonomien har vist små tegn til bedring under Letta. Rentene på Italias enorme statsgjeld har falt i takt med tilliten til Letta i finansmarkedene. I EU er angsten for Italia ikke lenger en daglig plage. Om noen måneder drømte Letta om å overta det halvt år lange presidentskapet  i EU, som går på omgang mellom landene.

Gamle Silvio Berlusconi er satt ut av spill, kastet ut av Senatet og med forbud mot å stille til valg i seks år, mens han venter på å sone straffen for storstilt skattesvindel etter en rettskraftig dom og mens han står tiltalt i den ene domstolen for å ha bestukket en senator og i den andre for maktmisbruk og oppfordring til prostitusjon av mindreårig. Letta overlevde Berlusconis forsøk på å felle ham i oktober i fjor. Da var det Berlusconi som fikk kniven i ryggen av sine egne i partiet Frihetens Folk (PdL), anført av hans egen «kronprins», visestatsminister Angelino Alfano, som gikk ut og dannet et eget parti, kalt Nye Sentrum-høyre.

Men stø kurs kan ikke vare lenge - ikke i Italia.

Matteo Renzi, den 39 år gamle ordføreren i Firenze, ble i desember valgt til generalsekretær i Demokratisk Parti (PD). Da sa han til avisa La Stampa: «Med meg som generalsekretær i PD blir Letta sterkere som statsminister.» Renzi har fordømt «den gamle politikken» med palass-intriger, skjult maktspill, kniver i ryggen og opportunistiske avtaler med uforsonlige fiender. Han har sagt at han aldri vil lede landet uten å bli valgt til det av folket. Og han lovte å slett ikke bli statsminister over det politiske liket av partifelle Letta.

Men Renzo har etterhvert lagt om sine virkemidler. I januar overrasket lederen hele partiet ved å innby Berlusconi til en prat på partikontoret. Mer enn villig kom den utstøtte «Ridderen». De to inngikk en pakt om en valgreform. Presidenten i PD, Gianni Cuperto, sa at han var «overrasket» og trakk seg i protest. Avtalen med Berlusconi er helligbrøde for mange i PD. Den er vag og av uklar verdi. Renzi sier han inngikk et forlik med Berlusconi «for å unngå å måtte regjere sammen med Berlusconi». Men Berlusconi er politisk død.

Denne uka satte Renzi inn presset mot Letta: «Batteriene til regjeringa er oppbrukt, og vi må avgjøre om vi skal bytte dem eller laden dem opp igjen», sa han. Renzo møtte onsdag Letta i Chigi-palasset og der ba han statsministeren trekke seg. Men Letta forsøkte å forsvare seg og la fram et program med reformer.

- Hvis noen vil overta min post, så får de si det åpent, sa Letta onsdag.

Renzi sammenkalte partiledelsen til et ekstraordinært møte torsdag ettermiddag, hvor Letta ikke deltok. Der vedtok man å takke Letta for hans tjenester og slo fast at det er nødvendig og det haster å åpne en ny fase med ei ny regjering. Det ble vedtatt med 136 stemmer for, 16 mot og to avholdende.

To minutter etter kunngjorde Letta sin avgang, og i dag, fredag, leverte han avskjedssøknaden til president Giorgio Napolitano. Etterpå delte han ut et visdomsord på Twitter. «Lev hver dag som om det var den siste!»

Napolitano kan utlyse nyvalg. Men det vil han ikke før en valgreform er vedtatt. Et nyvalg nå kan ende i ny politisk lammelse og vansker med å danne regjering. Italia har «det perfekte tokammer-regimet», hvor regjeringene må skaffe seg støtte fra et flertall både i Deputertkammeret og i Senatet. Nå har PD et trygt flertall i Deputertkammeret, så sant ikke noen av deres egne bryter ut, men ikke i Senatet, der partiet har vært nødt til å samarbeide med først Berlusconis parti og seinere med utbryterne fra hans parti.

Napolitano vil nå trolig be Renzi danne regjering. Men Renzi har et vanskelig utgangspunkt. Han er verken deputert eller senator, og kommer inn i Chigi-palasset kjøkkenveien uten å være valgt til dette av folket. Han har grep over den nye ledelsen i partiet, men ikke over mange av de deputerte og senatorene i sitt eget parti som vant sine seter i valget i fjor.

Berlusconi kan nok le fra øre til øre. Renzi klarte det han ikke klarte - til og med uten å bestikke noen. Og Romani Prodi minnes sin egen skjebne i 1998, da D'Alema tok hans taburett:

- Det var et politisk sjølmord, som jeg håper ikke blir gjentatt. Den gang drepte man ikke bare et regjeringsprosjekt, men også håpet for et land, sier nå Prodi.

EU minner om Italias store behov for reformer på mange felter. En del av disse kommer store grupper av velgere til å mislike. Statsgjelda er helt uansvarlig, mer enn 130 prosent av årlig verdiskaping i landet. Det er den tredje største økonomien i euro-området, men landet skaper nå mindre verdier enn for et tiår tilbake. Hvorfor ikke Renzi lot Letta fortsette å slite med alt dette og heller ventet til bedre tider med å utfordre ham, er et godt spørsmål.

Renzi har åpenbart stor tro på egne evner. Han er utålmodig. Han er maktglad. Kan hende var han redd for å ikke få muligheter seinere. Men det er et farlig spill både for Renzi og Italia, med stor fallhøyde.

Med Renzi vil Italia få sin tredje statsminister i rekka som ikke har utkjempet en valgkamp for å bli regjeringssjef, men som naturligvis har fått tillit hos de folkevalgte i tråd med Grunnloven. I tillegg til økonomien blir derfor en valgreform, der Senatet fratas makt, et hovedpunkt på dagsorden for den neste statsministeren. Først med denne på plass nytter det å utskrive valg. Men også dette kan møte vanskelig motstand.

Renzi er nødt til å vinne offentlig tillit, blant velgere som husker hans flammende uttalelser om reine hender og demokratiske virkemidler i politikken, som han seinere har avsannet med sine gjerninger. Hans lovte fornyelse av italiensk politikk kan ellers minne om enda mer av det gamle. Han kan bli den unge lederen med de eldgamle knepene.