HASTVERK: Matteo Renzi har fått i oppdrag av president Giorgio Napolitano å danne ny regjering i Italia. Etter møtet i Quirinale-palasset i Roma begynte han straks arbeidet med å sette sammen et lag av statsråder og skrive et regjeringsprogram med reformer som han ventes å ville gjennomføre i de neste månedene. Foto: REUTERS / Scanpix / Remo Casilli
HASTVERK: Matteo Renzi har fått i oppdrag av president Giorgio Napolitano å danne ny regjering i Italia. Etter møtet i Quirinale-palasset i Roma begynte han straks arbeidet med å sette sammen et lag av statsråder og skrive et regjeringsprogram med reformer som han ventes å ville gjennomføre i de neste månedene. Foto: REUTERS / Scanpix / Remo CasilliVis mer

Renzi har hastverk med å overbevise

Matteo Renzi skal danne ny regjering i Italia, men han har gjort oppdraget vanskelig for seg, både når det gjelder å sette sammen laget av statsråder og å sikre parlamentarisk flertall.

Kommentar

President Giorgio Napolitano ga regjeringsoppdraget til Matteo Renzi, lederen for Demokratisk Parti (PD) i et møte i Palazzo Quirinale mandag. Dette var nok ikke helt som Napolitano hadde ønsket det, det var Renzi som tvang seg fram.

Den gamle veteranen, som ufrivillig sitter som Republikkens president, klarte å tvinge Silvio Berlusconi til å gå av som statsminister i november 2011. Han ga Mario Monti i oppdrag å danne nasjonal samlingsregjering og få gjennom et krisepreget statsbudsjett. Da dette var på plass skrev han ut nyvalg.

Men valget i februar 2012 endte i lammelse. Venstresida, altså PD, fikk flertallet i Deputertkammeret, men ikke i Senatet. Partilederen Pier Luigi Bersani ble falt i ryggen av sine egne. De folkevalgte klarte heller ikke å velge ny president etter Napolitano som skulle gå av, så han måtte motvillig ta gjenvalg.

Først i april i fjor fikk han Enrico Letta til å danne ny samlingsregjering med støtte fra både venstre- og høyresida. I tillegg til å reformere økonomien skulle han gjennomføre en valgreform. Først da ville Italia være modent for å gå til valg igjen og kunne gi landet ei stødig regjering.

Fra Berlusconi måtte gå av og fram til nå har den snart 79 år gamle Napolitano, stikk i strid med Republikkens statsskikk, vært hovedpersonen i italiensk politikk. Men så kom Renzi og felte Letta. Letta fikk mistillit fra ledelsen i sitt eget parti, PD.

Det var et politisk drap fra kloss hold. Renzi vil for alltid ha skjelettet til Letta i skapet, og italienerne vil huske det lenge.

Renzi vil bli den tredje statsministeren på rad som ikke har vunnet et valg. Han er ordfører i Firenze. Han sitter verken i Deputertkammeret eller i Senatet. Renzi kan likevel bli statsminister, men han kan ikke lede noen regjering - aller minst ei «revolusjonær regjering», som han har snakket om - uten å oppfylle to ufavikelige vilkår.

For det første må han sette sammen et lag av statsråder som er på høyde med de løftene han har avgitt og de forventningene han har skapt. Hvis ikke var det stygge bakholdsangrepet på Letta meningsløst, og han vil stå igjen som en politisk lystmorder. Renzi mangler erfaring fra det villstyrige Deputertkammeret, fra Senatet og fra regjeringsarbeid. Han trenger statsråder som kan tilføre dette, men som han samtidig klarer å lede. Og han har videre lovt et brudd med «den gamle politikken» og en fornyelse nærmest uten grenser. Det blir ikke lett å forene alt dette.

For det andre er styrkeforholdene i Deputertkammeret og i Senatet akkurat like vanskelige som de var for Enrico Letta - og for Pier Luigi Bersani. Renzi må lage et regjeringsprogram som får støtte fra Nye Sentrumhøyre (NCD) under Angelino Alfano, han som var visestatsminister under Letta og brøt ut fra partiet til Silvio Berlusconi. Og samtidig må Renzi unngå avhoppere fra sitt eget parti, hvor man ikke vil godta gavepakker til høyresida.

På høyresida er det allerede tilløp til krangel om å godta Renzi eller ikke. Berlusconi, som igjen kaller sitt parti Heia Italia, har etter bruddet i oktober vært mild mot sin tidligere «kronprins» Alfano. Men nå tar den avsatte senatoren fram de grove skjellsordene. Alfano er «en nyttig tosk» som tillater «og kanskje vil fortsette å tillate» ei venstreregjering.

Alfano svarte med samme mynt: «Berlusconi er rasende som aldri før, hevngjerrig. Hans problem er at i de siste åra har han omgitt seg med for mange unyttige idioter.»

Renzi må ha støtte fra høyresida, fra Alfano. Spørsmålet er hvilken pris Alfano vil kreve. Renzi har tidligere skapt bråk i sitt eget parti da han møtte Berlusconi og ble enig med ham om en valgreform, en avtale av usikker verdi. Det er ikke sikkert at Alfano heller likte dette møtet. Berlusconi er nærmest politisk død etter å ha blitt fratatt setet som senator og med et seks års forbud mot å stille til valg. Men han styrer fortsatt sitt eget parti.

Matteo Renzi har hastverk med å bevise sin fornyelse for velgerne. Hans regjering, som kanskje er klar i slutten av uka, får ikke de sedvanlige hundre hvetebrødsdagene som tilkjennes nye regjeringer, kanskje heller ikke femti. Og han må raskt legge fram overbevisende tiltak som kan dempe en viss misnøye i sitt eget parti med hans behandling av Letta.

Møtet med velgerne i form av nyvalg i Italia er utsatt til en valgreform er vedtatt. I det nåværende regimet må regjeringer ha flertall i både Deputertkammeret og Senatet. Nå skal Senatet få færre seter, 150 i stedet for 315, de som sitter der skal representere landsdelene og senatorene skal være uten lønn. Med dette på plass kan velgerne vurdere Renzis innsats — hvis han blir sittende så lenge.

Men allerede 24. og 25. mai er det valg til Europa-parlamentet. Og da vil velgerne, i alle fall til en viss grad, vurdere hva Renzi og partiet PD er verdt. Og de vil vise i hvilken grad de fortsatt avviser all politikk og stemmer på Femstjernersbevegelsen (M5S) til klovnen Beppe Grillo.