Reparatørene kom til Bergen

BERGEN (Dagbladet): Jeg fikk en følelse av at det var reparatørene som hadde kommet til Bergen. Ikke Pompel og Pilt, barne-TV-figurene fra 70-tallet som var så klønete at de ødela alt der de skulle reparere. Nei, kompetente og dyktige reparatører.

For det er mange gode og kloke tiltak Jens Stoltenberg og hans regjering har satt seg fore. Foredraget var da også drøftet i et seks timer langt regjeringsmøte og lest gjennom av alle statsrådene. Men de vil ikke bygge noe nytt norsk hus. Ikke engang en ny glassveranda eller et gjesterom, bare reparere på det gamle bygget. De vil rette opp det Gros regjeringer ikke fikk til og reparere feilene hennes regimer gjorde, tenkte jeg mens Jens Stoltenberg talte i nesten en og en halv time.

HAN HADDE KASTET jakka, hadde på seg blå skjorte, og var nok litt nervøs. Hans egen stab, og vi i mediene, hadde spent forventningene høyt. Dette var hans egentlige regjeringserklæring. Den fra Stortingets talerstol hadde han hatt så kort tid på å forberede. Thorbjørn Jagland hadde gitt ham så kort varsel. Én gang ble han avbrutt av applaus, én gang av latter. Så var da etter mine begreper heller ikke Jens Stoltenbergs programerklæring som regjeringssjef egnet til å begeistre.

«Vi må sette oss noen djerve mål og store visjoner,» sa Norges statsminister ved avslutningen av foredraget sitt. Men den formuleringen sto ikke i manuset. Og hvis han har djerve mål og visjoner, så holder han dem fortsatt tett til brystet.

STOLTENBERGS PROSJEKT er å sikre og fornye velferdsstaten. Det er å gå til kjernen av sosialdemokratiet. Og helt nødvendig for å bevare et velferdssamfunn uten for store sosiale ulikheter, i en tid med sterke markedskrefter og voksende individualisme. Men det var noe litt puslete over hva han tenker seg å få til. Offentlige kontorer skal bli tilgjengelig på Internett. Sykehusene skal fristilles fra fylkeskommunen. Enkelte tjenester som i dag drives av det offentlige, kan overlates til private. Skatten for dem med lavest inntekt skal settes ned, og kapital- og formuesskatten endres. Bedriftene skal få tilskudd for å la ansatte fortsette å jobbe litt istedenfor bare å gå på uføretrygd. Norsk forskning skal opp mot OECD-nivå, og alle barn skal neste høst få en ryggsekk av Ellen Horn med møter med musikk og teater.

MEN SER IKKE JENS Stoltenbergs regjering noen store, ugjorte oppgaver i Norge? Nye områder der velferdsstaten bør utbygges, i en nasjon som flyter av fisk og olje? Hva med å skape et langt bedre flerkulturelt samfunn? Norge har taklet innvandringen dårlig, og det må komme langt flere innvandrere hit til Norge i årene framover om ikke mange samfunnsfunksjoner skal bryte sammen. Hva med å utforme en radikal, ny boligpolitikk? I dag strever en hel ungdomsgenerasjon med å komme seg inn på boligmarkedet i byene våre. Ingen av disse temaene ble nevnt i Bergen. Men på ett område har Stoltenbergs regjering satt seg et dristig mål:

Om to år skal Tore Tønne ha et fristilt, omorganisert og mer kostnadseffektivt sykehusvesen klart. Det er mulig det går, skjønt jeg har mine tvil. Men om han lykkes, vil helseministerens problem være at velgerne bryr seg lite om hvordan sykehusene eies og finansieres. Vi er opptatt av å bli operert i tide og få god behandling når vi trenger det, uten å måtte vente i kø og ligge i korridoren.

Men det blir verken flere sykepleiere eller mer penger til utstyr og medisiner av at sykehusene fristilles fra fylkene. Det forutsetter at helseminister Tønne også prioriterer tøft mellom de mange helsetilbudene, og at han finner sykehusdirektører som tør og som klarer å røske opp i gammeldagse og ineffektive organisasjoner.

DET VAR PÅ ET VIS en defensiv statsminister og nestleder i Arbeiderpartiet som i går kveld sto på talerstolen i Folkets Hus i Bergen. Stoltenberg brukte mye tid på å forklare hvorfor det er nødvendig å fornye velferdsstaten, og på å svare dem i partiet som frykter at hans prosjekt er å privatisere og rasjonalisere offentlig virksomhet. Han skjønner nok at skal han lykkes i sitt moderniseringsprosjekt, må han drive en utstrakt pleie av grasrota i partiet. Eller han må sikre seg en ved sin side som lojalt og dyktig selger hans budskap. Slik Arbeiderpartiets ledelse i dag er sammensatt, vil det kunne bære galt av sted. Selv er han småbarnsfar og har kone med egen yrkeskarriere. Partilederen er utenriksminister med stort reiseprogram. Hill-Marta Solberg er ny som parlamentarisk leder og langpendler til Sortland. Og partisekretær Solveig Torsvik er ingen stor kommunikator. Jeg spår det vil komme endringer i Arbeiderpartiets ledelse under høstens landsmøte.

La oss for Jens Stoltenbergs skyld håpe at partiorganisasjonen ikke tar det som et omen at gruppa som underholdt på Ap-møtet i Bergen i går, var den samme som underholdt på Høyres landsmøte her i byen for noen uker siden.