«Mapplethorpe+Munch» Munchmuseet, Oslo 6. februar-29. mai

Så var man sannelig tilbake på Munchmuseet, for fjerde gang på et år. Hvem skulle trodd at det en gang så trauste museet på Tøyen med «+Munch»-serien skulle bli et av de heiteste kulturhusene i byen, uansett sjanger, med publikumsrekorder rennende inn dørene nesten etter hver utstilling. Det er derfor påfallende at suksessformelen allerede føles aldri så lite passé idet vi slipper inn dørene til «Mapplethorpe+Munch», som følger opp fjorårets omdiskuterte og populære samkjøringer av Munch og henholdsvis Bjarne Melgaard, Van Gogh og Gustav Vigeland.  

La det være sagt med det samme: «Mapplethorpe+Munch» står ikke tilbake for noen av disse. Amerikanske Robert Mapplethorpe er en nærmest mytisk skikkelse i fotokunstens historie; en sjelden type som makter å framføre et utfordrende, insisterende og på mange måter nyskapende uttrykk med billedbyggende eleganse på klassisk maner. Motivene tåler både tidens tann og sammenligning med kunsthistoriens største, som her, i Munchs egen hule. Men for oss som har fulgt hele «+Munch»-serien, begynner grepene med å finne sammenfallende og overlappende temaer og motiver å bli forutsigbart. Det handler igjen om (til dels provokativ) seksualitet, sykdom (Mapplethorpe døde av AIDS i 1989), selvfremstillinger og identitet, kunst som eksistensielt livsprosjekt, og kropper i sammenfallende positurer. Det er absolutt ikke uinteressant, og viser naturligvis hvordan kunstnere fra vidt ulike tider og kulturer dras mot mange av de samme, eviggyldige motivkretsene. Men noe vesentlig bidrag til Munch-forskningen er disse i og for seg opplagte sammenligningene neppe.