«Mapplethorpe+Munch» Munchmuseet, Oslo 6. februar-29. mai
Så var man sannelig tilbake på Munchmuseet, for fjerde gang på et år. Hvem skulle trodd at det en gang så trauste museet på Tøyen med «+Munch»-serien skulle bli et av de heiteste kulturhusene i byen, uansett sjanger, med publikumsrekorder rennende inn dørene nesten etter hver utstilling. Det er derfor påfallende at suksessformelen allerede føles aldri så lite passé idet vi slipper inn dørene til «Mapplethorpe+Munch», som følger opp fjorårets omdiskuterte og populære samkjøringer av Munch og henholdsvis Bjarne Melgaard, Van Gogh og Gustav Vigeland.
La det være sagt med det samme: «Mapplethorpe+Munch» står ikke tilbake for noen av disse. Amerikanske Robert Mapplethorpe er en nærmest mytisk skikkelse i fotokunstens historie; en sjelden type som makter å framføre et utfordrende, insisterende og på mange måter nyskapende uttrykk med billedbyggende eleganse på klassisk maner. Motivene tåler både tidens tann og sammenligning med kunsthistoriens største, som her, i Munchs egen hule. Men for oss som har fulgt hele «+Munch»-serien, begynner grepene med å finne sammenfallende og overlappende temaer og motiver å bli forutsigbart. Det handler igjen om (til dels provokativ) seksualitet, sykdom (Mapplethorpe døde av AIDS i 1989), selvfremstillinger og identitet, kunst som eksistensielt livsprosjekt, og kropper i sammenfallende positurer. Det er absolutt ikke uinteressant, og viser naturligvis hvordan kunstnere fra vidt ulike tider og kulturer dras mot mange av de samme, eviggyldige motivkretsene. Men noe vesentlig bidrag til Munch-forskningen er disse i og for seg opplagte sammenligningene neppe.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Derimot er utstillingen et overflødighetshorn av kunstnerisk kvalitet. Den har også nok utfordrende motiver i form av eksplisitt homoseksualitet og sadomasokisme — riktignok i et avgrenset og merket lokale — til at de mer lettanstøtelige ganske sikkert vil føle både seg og Munch tråkka på igjen, og kreve sensur og aldersgrenser. Selv om utstillingen som helhet er milevis innafor grensene for borgerlig moral, sitter nok bruduljene rundt Melgaard-utstillingen fremdeles friskt i minnet hos mange. De 140 Mapplethorpe-fotografiene er i hovedsak lånt fra Stein Erik Hagens samling, visstnok verdens største private samling av kunstneren, og bortsett fra noen få blomsterbilder er alle i sobert svart-hvitt. Tematisk ligger tyngden på portretter, av venner og kjentfolk, og mange selvportretter; blomstermotiver og smakfulle aktbilder.
Egentlig hadde det vært nok å vise Mapplethorpe alene, kanskje med et rom med noen få eksempler på overlappene til Munch i motivkretsen. For meg oppleves «Mapplethorpe+Munch» nesten som to separate utstillinger, der særlig maleriene innimellom kjennes uvedkommende. Da hadde man også unngått de mer aparte parkoblingene, som en skrevende manns hengende kjønnsorgan vis-a-vis et av Munchs ikoniske månelysspeilinger. Skal det avlange gjenskinnet av månen i stille nattevann lignes med en penis? Og er dette ment å være morsomt?
Derimot når kurator Jon-Ove Steihaug poetiske høyder i sammenstillingene av enkelte av Munchs vare grafiske portretter og Mapplethorpes bilder av liljer og valmuer, i det som er utstillingens mest finstemte, og for så vidt også harmløse, del. Summa summarum er «Mapplethorpe+Munch» først og fremst en sjelden anledning til å studere Mapplethorpes omfangsrike kunstnerskap i detalj. Så får man heller bære over med at «+Munch»-serien nå altså begynner å repetere seg selv.
Følg @dagbladet.no på Instagram
