Repeterende pluss

Munchmuseets utstilling med Munch og Robert Mapplethorpe er et utfordrende overflødighetshorn av kunstnerisk kvalitet. Men «+Munch»-serien har stivnet i formen.

PARDANS MED DØD: Overlappende motivkrets og tema er gjengangeren i «+Munch»-serien. Så også i utstillingen med Robert Mapplethorpe. To kjente selvportretter med knokler er det første som møter oss på Munchmuseet: Munchs litografi fra 1895, og Mapplethorpes fotografi fra 1988. Foto: Arve Rød
PARDANS MED DØD: Overlappende motivkrets og tema er gjengangeren i «+Munch»-serien. Så også i utstillingen med Robert Mapplethorpe. To kjente selvportretter med knokler er det første som møter oss på Munchmuseet: Munchs litografi fra 1895, og Mapplethorpes fotografi fra 1988. Foto: Arve Rød Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

«Mapplethorpe+Munch» Munchmuseet, Oslo 6. februar-29. mai

Så var man sannelig tilbake på Munchmuseet, for fjerde gang på et år. Hvem skulle trodd at det en gang så trauste museet på Tøyen med «+Munch»-serien skulle bli et av de heiteste kulturhusene i byen, uansett sjanger, med publikumsrekorder rennende inn dørene nesten etter hver utstilling. Det er derfor påfallende at suksessformelen allerede føles aldri så lite passé idet vi slipper inn dørene til «Mapplethorpe+Munch», som følger opp fjorårets omdiskuterte og populære samkjøringer av Munch og henholdsvis Bjarne Melgaard, Van Gogh og Gustav Vigeland.  

La det være sagt med det samme: «Mapplethorpe+Munch» står ikke tilbake for noen av disse. Amerikanske Robert Mapplethorpe er en nærmest mytisk skikkelse i fotokunstens historie; en sjelden type som makter å framføre et utfordrende, insisterende og på mange måter nyskapende uttrykk med billedbyggende eleganse på klassisk maner. Motivene tåler både tidens tann og sammenligning med kunsthistoriens største, som her, i Munchs egen hule. Men for oss som har fulgt hele «+Munch»-serien, begynner grepene med å finne sammenfallende og overlappende temaer og motiver å bli forutsigbart. Det handler igjen om (til dels provokativ) seksualitet, sykdom (Mapplethorpe døde av AIDS i 1989), selvfremstillinger og identitet, kunst som eksistensielt livsprosjekt, og kropper i sammenfallende positurer. Det er absolutt ikke uinteressant, og viser naturligvis hvordan kunstnere fra vidt ulike tider og kulturer dras mot mange av de samme, eviggyldige motivkretsene. Men noe vesentlig bidrag til Munch-forskningen er disse i og for seg opplagte sammenligningene neppe.  

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer