Replikk-kunstneren

«En mer moderne dramatiker enn Sverre Udnæs har vi ikke hatt i Norge i dette århundret før Jon Fosse og Cecilie Løveid debuterte...»

«Sverre Udnæs - mest helhjertet siden Ibsen,» hevdet Jan Erik Vold i Dagbladet i 1983, året etter Udnæs døde. Han håpet på svar - eller kommentarer til sin spissformulering - men har aldri fått det. I Dagbladet av 20. september i år gjentar Vold sitt synspunkt, og spør: «Hvor er det blitt av Sverre Udnæs?»

NRK burde kanskje være de rette til å svare på det, for Udnæs jobbet for NRK Fjernsynet fra 1960 til 1976, og regisserte bl.a. en rekke fjernsynsteateroppsetninger, basert både på egne og andres tekster. Sverre Udnæs var imidlertid ikke bare iscenesetter og regissør, men også skuespillforfatter. De skrevne tekstene hans er ikke bare dreiebøker eller råutkast for iscenesettelser, men selvstendige litterære verk. Det må han selv - og Gyldendal forlag - også ha ment, i og med at åtte av skuespillene kom ut i bokform. Og siden har Jan Erik Vold gitt ut resten, i alt hele 20 dramatiske arbeider. De tekniske henvisningene i stykkene til film- eller tv-mediet er relativt få, og skulle ikke skaffe flere problemer for leseren enn det vanlige sceneanvisninger gjør.

Udnæs som forfatter, har imidlertid i liten grad blitt viet oppmerksomhet. Knapt en litteraturvitenskapelig artikkel er skrevet om denne produktive dramatikeren. Da bind 7 i Cappelens Norsk Litteraturhistorie kom for tre år siden, med en rekke nylesninger av de siste tiårs forfattere, kunne man kanskje ha håpet på en avklaring av Udnæs' stilling. Men Øystein Rottem, som ellers skriver godt og har et skarpt leserblikk, nøyer seg dessverre med å presentere Udnæs gjennom Jan Erik Volds karakteristikker. Den svært korte omtalen bidrar i liten grad til å plassere Udnæs i feltet av etterkrigstidens dramatikk. Noe av det mest spennende med Sverre Udnæs' tekster er hans spesielle replikkunst, som gir grunnlag for å lese hans dramatikk i lys av en absurdistisk tradisjon. Dette har imidlertid i liten grad blitt gjort. F.eks. utnytter ikke Fjernsynsteaterets oppsetning av «Visittid», med regi av Per Bronken, de muligheter for absurdisme som ligger i replikkvekslingen, men gir en heller tradisjonell sosialrealistisk tolkning. Og en gjenfortelling av Udnæs' stykker kan kanskje gi inntrykk av nettopp sosialrealisme, eventuelt med innslag av melodrama. Men det er i høyden en tilsynelatende realisme vi har med å gjøre. For replikkene hos Udnæs er vel så viktige som handlingen. I flere stykker skjer det i lange perioder tilsynelatende lite, ut over en ustoppelig replikkføring, før det plutselig skjer noe svært dramatisk, mord, selvmord eller galskap. Samtidig fremstår disse hendelsene ikke som dramatiske høydepunkter; mordet eller selvmordet tones ned, for å markere en avstand til det klassiske dramaets oppbygning mot et vendepunkt eller klimaks, med påfølgende løsning der handlingen bringes til ro. Udnæs' stykker er heller pseudo-dramatiske. Videre er det et trekk ved flere av dramaenes persongalleri at alle - eller muligens ingen - er hovedpersoner. Derfor blir det ikke noen handling i tradisjonell forstand. Personkonstellasjonene er ikke underordnet en intrige, personene er alle soloinstrumenter som fremfører sine replikker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skuespillet «Vinger» (1977), som utspiller seg på et psykiatrisk sykehus, er en studie i meningsløse dialoger og malapropos-utsagn. Når en av de mannlige pasientene har besøk av kona, blir den tilsynelatende alvorlige samtalen mellom ektefellene på besøksrommet stadig avbrutt av andre pasienter som kommer inn i rommet med de mest ubegripelige ærender, noe som gir dramaet et absurd drag. Slike innslag kan sees som en illustrasjon til at den tilsynelatende rasjonelle dialogen mellom ektefellene er uten mål og mening. Videre kan hele sykehusmiljø-samtalene sees som en metafor for at kommunikasjon mellom mennesker generelt er brutt sammen, eller rett og slett er fundamentalt umulig. Det er som personene i flere av Udnæs' dramaer lider av en slags afasi, har en korttidshukommelse som ikke strekker seg ut over øyeblikket de selv ytrer noe. Eller de hører rett og slett ikke etter.

Dramatisk dialog består i mange absurde dramaer av en mekanisk bruk av fraser og klisjeer, hyppige pauser, ufullstendige setninger og en språkoppløsning som fører til at ordet og stavelsen fokuseres fremfor ytringen og konteksten. På samme måte kjører replikkene hos Udnæs' personer seg fast i repetisjoner. Det gir en statisk og klaustrofobisk følelse - som i «Skallet» (1978), der en rekke av like hendelser blir et bilde ikke bare på personenes låste relasjoner i forhold til hverandre, men også et uttrykk for en opplevelse av tilværelsen som uten dypere formål. «Skallet» er bygd opp rundt hendelser, mer enn handling i betydningen utvikling, forandring. Den engelske dramatikeren Harold Pinter har sagt at det han ønsker, er å skildre hvordan dagligspråket blir brukt for å hindre kommunikasjon; en samtale fortoner seg så skremmende at man gjør hva som helst for å unngå den - ved hjelp av snakk. I Udnæs' skuespill er slike omgående manøvre ofte knyttet til daglig-ritualer og språkhandlinger som «nå spiser vi», «er du ikke trøtt?», «har du ikke gått ennå?», «sett deg», osv. Et typisk eksempel er «Visittid» (1976), der en familie skal gjenforenes i en middag, og der uløste konflikter søkes dekket til av ritualene rundt det å spise. Noe som imidlertid mislykkes. Sverre Udnæs' skuespill er på sitt beste når de er tragikomiske eller nærmer seg det absurde. Han er, slik jeg ser det, ingen moralist, slik Jo Ørjasæter karakteriserer han i boka «Fjernsynsteatret til glede og forargelse». Og motsatt Jan Erik Vold, som i en artikkel i Basar 1976 sier at «Folk i Udnæs' stykker snakker slik folk man kjenner snakker», kan man like gjerne hevde at dialogen i Udnæs' dramaer er på sitt beste når karakterene snakker slik ingen vanligvis snakker. Det vil si: hver replikk kan enkeltstående sett virke dagligdags, men sammenkjedingen er alt annet enn vanlig.

Det hverdagslige er hos Udnæs ofte en ramme rundt tragikomiske og/eller absurde hendelser. Dette kommer til fulle til uttrykk i skuespillet «Aske» (1973), der alle gode trekk fra Udnæs' repertoar samles og danner et sant mareritt, som man etter hvert ler lettere hysterisk av. Stykket handler ikke først og fremst om en generasjonskonflikt, og heller ikke om ungdommer som går til grunne i knarkmiljø - selv om dette sosialrealistiske aspektet er til stede i skuespillet - men om kommunikasjonens kollaps: Samtale er erstattet av replikker, og ethvert møte er en unnvikelse eller konfrontasjon.

Midt i den absurde humoren, med sine språk-spill og misforståelser, uttrykker «Aske» noe tragisk og desillusjonert. Tittelen peker mot noe som er nedbrent, eller i overført betydning nedskrevet mot et nullpunkt. Sceneanvisningen beskriver at interiørene skal gi inntrykk av at huset handlingen utspiller seg i er «pakket bort», med varetrekk over møbler og papir rundt malerier. Det er som tingene har vendt seg bort fra beboerne. Det er et hus, men ikke et hjem. Huset kan igjen sees som bilde på samfunnet, eller hele tilværelsen som sådan. En mer moderne dramatiker enn Sverre Udnæs har vi ikke hatt i Norge i dette århundret, før Jon Fosse og Cecilie Løveid debuterte som dramatikere på 80- og 90-tallet. NRK bør absolutt sette Udnæs oftere på spilleplanen. Men kanskje like viktig er det å lese stykkene hans. Slik at det igjen kan danne utgangspunkt for nye sceniske eller filmatiske tolkninger.