Reporteren i Bagdad

Åsne Seierstad ble skuffet da tv-seerne tenkte mer på henne enn irakiske barn. Men i boka er hun hovedperson.

«Mine rapporter er mine rapporter. De er forstått i lys av mitt eget, sikkert ikke tilstrekkelige erfaringsgrunnlag,» skriver Åsne Seierstad i forordet. Flere ganger presiserer hun at tankene i «Hundre og én dag» er hennes, og at andre kan tolke annerledes. Hun har lært av «Bokhandleren i Kabul».

- Forordet er ikke skrevet til leserne. Det er til kritikerne. Jeg ser for meg anmeldelsene. Der står det «bokas store svakhet er mangelen på analyse». Men dette er ikke ei analysebok, det er ei enkel og grei skildring av hvordan det var å være der. Kjøp den hvis du lurer på det, ellers ikke, oppfordrer Åsne Seierstad.

Nyhetsfokus

- Du har gått fra å lage nyheter til å bli lagd nyheter om. Dette er ei personlig bok der du gjør deg selv til nyheter. Hva tenker du om det?

- Jeg lever av min troverdighet. De som vil misforstå, har alltid muligheten til det. I denne boka viser jeg arbeidsmetodene mine. Jeg forteller hvordan jeg gjør ting. Det er ikke noe hokus pokus, det er enkelt og rett fram, sier hun.

- Jeg måtte være personlig, men jeg har hele tida passet på at jeg ikke blir viktigere enn historien. Hele veien spurte jeg meg selv: «Virker det som om jeg synes det jeg opplever er viktigere enn det irakerne opplever?» De gangene svaret var ja, strøk jeg. Folk skrev til meg at «det var så godt å se deg på tv i morges og se at du levde». Det var ikke slik det skulle være! De skulle ikke bry seg om meg, men om de irakiske barna som døde.

Om frykt og tvil

I boka forteller hun om de irakiske barna og seg selv, om reportasjene hun lagde og forholdene de ble lagd under. Hun forteller om frustrasjonene, frykten og tvilen.