Republikkens kår

MONARKIET: Norsk republikanisme er i dag kvalitativt noe helt annet enn for 100 år siden.

I tilknytning til 100-årsjubileet for folkeavstemningen om statsform, har spørsmålet om monarkiets stilling i Norge blitt aktualisert. Det er foretatt meningsmålinger og flere profilerte kommentatorer har bidratt med synspunkter. Det spenstigste innspillet har så langt kommet fra Hans Fredrik Dahl i Dagbladet 13. november, der han skisserer prosessen for opprettelsen av en norsk republikk i et 100-årsperspektiv. Jeg mener Dahl godt kunne tatt litt hardere i. Dette baserer jeg delvis på statistikk, dels med noen konstitusjonelle vurderinger, dels med et normativt synspunkt på overgangen fra en statsform til en annen. For 15-20 år siden ville enhver ytring om behovet for å avvikle monarkiet blitt møtt med forakt. Etterkrigstiden frem til midten av 1990-tallet var i det hele tatt preget av en så stor oppslutning om monarkiet at det med få unntak ikke er foretatt meningsmålinger i denne perioden. Rundt diskusjonen om kronprins Haralds forhold til Sonja Haraldsen var det riktignok tilløp til debatt, men opinionsfallet som fulgte var kortvarig og mer å regne for et begrenset persianer-opprør på Oslo Vest. Endringen i oppslutningen om kongehuset som vi har sett fra midten av 90-tallet til i dag, er av langt mer grunnleggende karakter. Dette har, så vidt jeg kan forstå, noe med kongehusets egne disposisjoner å gjøre, men har først og fremst knyttet til en generell holdningsdreining i spørsmålet om kongehusets funksjon og betydning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

NORSK REPUBLIKANISME er i dag kvalitativt noe helt annet enn for 100 år siden. Den gang Alfred Eriksen og hans meningsfeller sto på barrikadene for den norske republikken, var det med utgangspunkt i en innadvendt, bygdeorientert nasjonalisme. Sentrums-Norge, der den politiske og kulturelle eliten var samlet, var i større grad internasjonalister og monarkister.I dag er situasjonen fundamentalt forskjellig. En analyse som Erik Dalen og undertegnede har utført (Samtiden 2-2005, basert på tall fra Norsk Monitor) viser at norske republikanere i dag særlig befinner seg i sentrum, de er høyt utdannet, sekulære og orientert mot utlandet. De spiser pasta, drikker rødvin, er ikke særlig opptatt av «det norske» og har et gjennomgående mer åpent sinn enn nordmenn flest (det mest utslagsgivende kriteriet for en norsk republikaner er for øvrig at han/hun leser Dagbladet). Et annet påfallende trekk ved vår analyse er at de som ikke har gjort seg opp noen mening om statsformspørsmålet statistisk sett likner til forveksling på republikanerne. Vi har altså grunn til å tro at et tyngdepunkt av norske beslutningstakere og opinionsledere er på vei mot republikken. Et midlertidig oppsving i yngre menneskers interesse og sympati for kongehuset rundt de to ekteskapsinngåelsene 2001/2002 har nå sett ut til å ha gått tilbake. Dette viser skolevalgsmålingen fra i år (som også har stilt spørsmål om statsformspreferanse). Aftenpostens nylige måling viser for øvrig at bare 52 prosent av Oslos befolkning i dag støtter monarkiet. Da Mette-Marit-diskusjonen gikk som høyest var den nede i en all time low på 49 prosent, for deretter å stige igjen under og etter bryllupet. Nå peker altså pilene nedover på nytt, uten at det i det siste har oppstått spesielle «skandaler» som tilsier at det skulle skje. Tvert i mot var det grunn til å forvente at alt fokus på kongefamilien i dette jubileumsåret skulle føre til økt oppslutning om den.

STEMNINGSSKIFTET HAR skjedd brått, og viktigere: Det ser nå ut til å være en jevn nedgang i støtten til monarkiet. Det er intet overilt ved å spå at i løpet av en tjueårsperiode vil støtten til vår nåværende statsform gjennomgående være på under 50 prosent. Spørsmålet vi da må stille oss er hvorvidt det i en slik situasjon over tid vil være ønskelig å opprettholde det norske kongedømmet. Jeg tror ikke det. Blant annet sett fra kongehusets side vil det være ganske meningsløst å klamre seg til tronen så lenge et flertall av folket er mot det. Kongehusets viktigste funksjon er å samle befolkningen. Blant annet derfor vil det være vanskelig å opprettholde en statsform som i seg selv virker splittende. Skulle en slik situasjon oppstå, vil det uvilkårlig avstedkomme et krav om umiddelbar folkeavstemning. Hans Fredrik Dahl og jeg deler syn på at et kongehus som er innsatt ved en avstemning i befolkningen, også må avvikles ved en. Men jeg kan ikke si meg enig i Dahls modell om at det må kreves et 80/20-flertall få å avgjøre valget. Jeg tror både folks alminnelige holdning og nåværende kronprinspars motivasjon for å fortsette sin gjerning med mindre enn halvparten av folket bak monarkiet, vil være minimal. Jeg kan ikke skjønne annet enn at både paret selv og «folk flest» under en slik situasjon vil ha betydelig mer interesse av en kontrollert og verdig abdikasjon enn å konstruere en konstitusjonell garanti som sikrer mulighet for å «regjere» med mindre enn 1/4 av befolkningen bak seg. Jeg kan i det hele tatt ikke se hvor Dahl har fått tanken om en folkeavstemning der det stilles krav til 80 prosent majoritet. En slik ordning måtte i så fall grunnlovsfestes og det er det, etter mitt skjønn, bare mikroskopiske utsikter til å få flertall for. Kanskje ville en norsk befolkning under kong Olav vært villig til å gi fra seg råderett til å avgjøre et så viktig spørsmål ved simpelt flertall, men neppe i dag.

EN REELL statsformsdiskusjon vil i løpet av relativt få år tvinge seg frem, en diskusjon der ikke minst forskjellige republikkmodeller må debatteres. Vi kan selvsagt ikke utelukke at nettopp en slik diskusjon vil kunne bidra til å styrke monarkiet i en periode, ikke minst fordi en overgang til republikk nødvendigvis vil være irreversibel. Men det er lite som tyder på at den republikanske natten vil vare i nye hundre år.