PILLER: Reseptbelagte vanedannende medisiner er et problem
Foto: Thomas Rasmus Skaug  / Dagbladet
PILLER: Reseptbelagte vanedannende medisiner er et problem Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

Reseptnarkoman

Vi har allerede legalisert og regulert narkotika som vi vet misbrukes. Hvorfor er det så stille rundt det?

Meninger

Det er en ny vår for narkotikadebatten. AP åpner for behandling med heroin til de tyngste misbrukerne, og på høyre fløy har civita for lengst lagt seg på en liberaliseringslinje.

Litt på siden argumenteres det for at tyngre stoffer som LSD og MDMA muligens har god effekt på en rekke sykdommer, og det finnes kampanjer for å muliggjøre mer forskning. I USA tar stadig fler delstater steget og tillater rekreasjonell bruk av cannabis. Muligheten for cannabis til medisinsk bruk har noen stater i USA hatt siden 1996.

Alkemisten Paracelsus er blitt gitt æren for en slags kjemiens gyldne regel: «Det er dosen som skaper giften». Et godt eksempel på det er at en overdose med vann kan ta livet deg. Men det kan være fristende å lage en liten paralell: Det er resepten som skiller medisinen fra narkotikaen.

Det er ikke noe nytt at vi har medisiner som har misbrukspotensiale, opium var i sin tid en slags vidundermikstur som virket mot alt. I en tid der det var veldig lite som faktisk virket må det å ha noe som kurerte alt fra søvnproblemer og diare, til vond rygg og alkoholisme(!) ha vært en nådegave.

Men det ble etterhvert åpenbart at det kom noen kostnader med bruken, og de tyngre stoffene ble utsatt for regulering.

Til tross for at vi ikke kan kjøpe laudanum på matbutikken og kokain på apoteket lenger har stoffene fremdeles vanlige bruksområder, om enn i nye former. Kokain er et bedøvelsesmiddel for øyeoperasjoner, og de av oss som har hatt tannverk er nok glad for at det var mulig å få noen opiater på en boks det sto «forte» på akkurat da.

Men at stoffene blir forbudt, og så gjenoppstår i legemiddelverk-godkjent format, gjør dem ikke mindre narkotika om de misbrukes. Og misbrukes gjør de. Fra forskerhold er det relativt nylig slått fast at vi vet lite eller ingenting om situasjonen rundt misbruk av legemidler og at mer forskning trengs, selv om en million nordmenn får en slik resept i året. Det er likevel mulig å finne et slags omriss av et problem:

Faglitteraturen om alkoholbehandling av kvinner (som foreksempel her) slår påfallende ofte fast at kvinner har høyrisiko for å bruke beroligende i tillegg til et alkoholproblem, og at behandling for alkoholisme også må ha et tilbud for kvinner med et reseptlegemiddelproblem.

I en undersøkelse av skadde ved akutten ved ullevåll i 2008 viste det seg, ikke overraskende, at de fleste skadde med noe i blodet hadde inntatt alkohol. Det overraskende er kanskje at det var fler med de vanligste beroligende midler i blodet enn med de vanligste illegale russtoffene. Og det var eldre kvinner som var overrepresentert i legemiddelbruken.

Og i vår slapp norske forskere en artikkel i tidsskriftet BMC public health om overforbruket av reseptpliktige medisiner i Norge. De mener å slå fast at det totale forbruket ikke kan bety noe annet enn et stort misbruk.

Folk som bruker mer enn 365 døgndoser på et år (mer enn en døgndose om dagen) står for nesten 50% av salget av de ti vanligste vanedannende legemidlene. Og disse medisinene bør altså helst nedtrappes etter et par uker.

Det er så man lurer på hvordan det kommer forbi fastleger og apoteker. I tillegg har vi også et stort svart marked for disse midlene.

Det er lett å undres over hvorfor det ikke er mer bråk rundt reseptbelagte midler i narkotikadebatten. De nevnes knapt i forebyggende tiltak på skoler.

Og hva med legaliseringsargumentene? Her har vi jo strengt kontrollerte legemidler foreskrevet av profesjonelle (som i mange tilfeller må være fullstendig klar over at de misbrukes). Det burde være lett å finne argumenter både for og mot ulike reguleringstiltak her.

Kanskje det er sånn at det man får fra legen ikke er farlig. Ikke kan være det.

Eller kanskje vi bare ikke liker å tenke på dette som misbruk. Eller som en problematikk i det hele tatt på samme spekter som om hvorvidt heroinister bør få heroin fra staten. Bestemor på 65 med rødvinsglass og vival kan umulig være en narkoman.

Men det er det altså mulig hun er. Selv om hun har resept.

Vi burde kanskje tenke over det når vi diskuterer regulering, forbud, avkriminalisering og skille mellom bruk til rus og som medisin.