Resirkulert debatt

Jeg får ofte e-post og oppringninger fra bekymrede borgere som har registrert at jeg har et optimistisk syn på det nye Norge. Det er nesten alltid lærerikt og interessant å maile og snakke med dem, ikke minst fordi vi vanligvis er uenige. I slike utvekslinger kommer nyanser og tvil til uttrykk som sjelden

finner utløp i medieoffentligheten. Innvandringskritikere, som nettopp er blitt opprørt over å lese at samtlige overfallsvoldtekter i Oslo den seineste tida

er blitt begått av innvandrermenn, innrømmer utpå kvelden at det ikke finnes noen enkel løsning. For hva skulle det være? Å sende samtlige irakiske og soma- liske menn i fengsel eller tilbake til sine hjemland?

For min egen del får jeg anledning til å uttrykke

tvil på mine egne synspunkter: Kanskje er det riktig

at utviklingen i Groruddalen alt i alt «går den gale veien»; kanskje både diskrimineringen fra majorite- tens side og minoritetenes tilbaketrekning er blitt styrket snarere enn svekket. Jeg tror det ikke, men skråsikkerhet er for fundamentalister.

Det er skjedd lite nytt i mediedebatten om minoriteter, innvandring og integrering de siste tjue åra, og Steinar Lems bekymringer om islamiseringen av Oslo er lite originale i et slikt perspektiv. «Innvandrerkriminalitet» var et populært ord allerede tidlig på 1990-tallet. Dannelsen av kriminelle gjenger med innvandrerbakgrunn ble omtalt både i aviser og bøker på samme tid. Frykten for gettodannelse ble heftig diskutert rundt 1990, og etter fatwaen mot Salman Rushdie (1989) ble det stadig mer tydelig at «Den andre» i europeisk selvforståelse ikke lenger var «Negeren», men «Muslimen»: Heretter var det muslimer og religionen islam som skulle bekle rollen som Europas motsetning, vrengebildet av alt vi holder kjært. Begrepet «radikal islam» ble brukt også den gangen.

Et par år tidligere hadde Arbeiderpartiets Rune Gerhardsen lansert begrepet «snillisme» for å beskrive dem som seinere er blitt omtalt bl.a. som naive, politisk korrekte, kulturrelativistiske og hypertolerante. Også den gangen ble det klaget over at mediene var dominert av innvandringsvennlige snillister, og det ble påstått (da som nå uten belegg) at man risikerte å bli kalt rasist dersom man reiste kritiske spørsmål om innvandring. Forleden sa en statssekretær at det nå var blitt nødvendig å stille krav til dem som kom hit. Folk som henne sa nøyaktig det samme for tyve år siden også.

Frontene er nok blitt hardere, men substansielt har debatten vært preget av resirkulerte argumenter snarere enn fornyelse. Dette er det flere årsaker til.

1. Mediene prioriterer motsetninger, og debattprogrammer domineres av rettroende muslimer og illsinte islamkritikere. Mange innvandrere vil helst slippe å bli representert av religiøse ledere, og man kan gå ut fra at mange etnisk norske har liknende følelser knyttet til den andre siden.

2. Ensidige generaliseringer om innvandringens elendighet blir jevnlig lansert og deretter rutinemessig imøtegått, hvorpå det danner seg et inntrykk av at det bare eksisterer to posisjoner: enten mener man at innvandrere/muslimer er roten til alt ondt, eller man mener at alt går kjempefint i det flerkulturelle Norge. Selvfølgelig tåler ingen av disse posisjonene møtet med virkeligheten.

3. Innvandringskritikerne ser ut til å være lite interessert i kunnskap. Det produseres årlig store mengder data og analyser om innvandreres levekår, sysselsetting, politiske deltakelse, og så videre, men denne forskningen blir sjelden eller aldri brukt som underlag for generaliseringene om at norsk kultur er truet eller at integreringen har vært mislykket. Kanskje det skyldes at forskningen ikke kan tas til inntekt for slike synspunkter – faktum er at så lenge kunnskap ikke brukes, er det vanskelig å komme videre i egen erkjennelse.

4. Det eksisterer ulike syn om hva Norge er og her har lite forandret seg de siste par tiåra. Når organisasjonen som kaller seg «Human Rights Service» nylig publiserte en rapport som skulle vise at flertallet av Oslos befolkning ville være ikke-norske om et visst antall år, var det nok ment som en advarsel om hvor galt det kunne gå. Det interessante er imidlertid det etniske nasjonsbegrepet som ligger til grunn for resonnementet. Ifølge HRS er man nemlig utenlandsk ikke bare dersom man er født utenfor Norge, men også dersom ens foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre var unorske.

Det andre, «republikanske», nasjonsbegrepet tilsier at man blir norsk av å bo i Norge, tilegne seg norsk språk, følge norske lover og delta i norske fellesarenaer. Motsetningen mellom disse nasjonsbegrepene, som sjelden blir åpent diskutert, kan forklare mange av forskjellene mellom ulike tolkninger av det flerkulturelle landskapet.

5. Kanskje viktigst av alt: Vidt forskjellige temaer sauses sammen. Hijaber, autoritær barneoppdragelse, intoleranse overfor homofile, voldtekter, gjengkriminalitet, tradisjonelle kjønnsroller og kvinnelig omskjæring omtales samtidig under fellesbegrepet «islam» eller «innvandring». Sånt blir man jo ikke akkurat klokere av, ettersom fenomenene har ulike årsaker, gjelder for ulike personer og krever ulike løsninger.

Så lenge mediedebattene fortsetter å følge opptråkkede spor, blir det vanskelig å komme videre, ikke bare intellektuelt, men også politisk. Det blir vanskelig å finne et adekvat språk for å beskrive faktiske problemer og bidra til å løse dem.

Her en kveld ringte en lektor fra Groruddalen. Han hadde sett at jeg hadde omtalt de siste åras innvandring som «forbausende smertefri», og reagerte på denne formuleringen, på bakgrunn av de sosiale problemene i dalen. Gutter dropper ut av skolen og havner i dårlig selskap, jenter blir holdt innendørs og får gode karakterer men lite personlig frihet; det er gjensidig forakt ikke bare mellom etnisk norske og innvandrere, men også mellom ulike innvandrergrupper; og så videre.

Alt dette er sant (selv om det også er mange andre historier om Groruddalen som er like sanne), og jeg skammet meg litt over å ha uttrykt meg så demonstrativt optimistisk i avisa. Det er nemlig problemer av denne typen, og ikke luftige fantasifostre av typen «islam» eller «muslimer», det er verdt å diskutere løsninger på. Hjelper det, som enkelte synes å tro, å oppfordre innvandrerne til å ta seg sammen først som sist? Kanskje noen flere forbud, eller litt mer nedlatende, autoritær kjefting, ville få dem til å skjerpe seg? Kanskje litt mer islamkritikk ville hjelpe? Eller kanskje man i stedet burde se nærmere på hvilke karrieremuligheter unge gutter og jenter fra Groruddalen og andre innvandrertette områder anser som realistiske? Det går dårlig med mange, men det er også mange det går riktig bra med. Det kunne imidlertid ha gått bra med enda flere dersom arbeidsmarkedet ble fargeblindt og flere tiltak ble satt inn for å få minoritetsungdom i arbeid.

Omtrent her kunne en konstruktiv debatt om det nye Norge begynne – ikke med besvergende skrekkscenarier som bare er egnet til å skape mistenksomhet og frykt; men heller ikke med konfliktunnvikende idyller som få kjenner seg igjen i. Det er bare hvis man klarer å holde flere tanker i hodet på én gang at man kan se det nye Norge tydelig: de tragiske enkelthistoriene som populismen livnærer seg av, er sanne, nøyaktig like sanne som de uventede suksesshistoriene. Det meste befinner seg et sted midt imellom.