Respektfull, men ujevn

Til tross for at han etter hvert høstet betydelig anerkjennelse og ble en populær poet som også vant seg et navn i det brede publikums bevissthet, er Harald Sverdrup blitt stående litt i skyggen av generasjonsfeller som Paal Brekke, Olav H. Hauge og Hans Børli.

At Sverdrup har gjort seg fortjent til noe annet og mer, er en konklusjon som lett lar seg trekke etter lesningen av Lotheringtons bok om denne innett anti-borgerlige rabagasten som foraktet alle former for snobberi og utvendig akademisme - også den som kler seg i poesiens gevanter. I sin framferd var Sverdrup «folkelig» på grensen til det demonstrative og til tider så «grov» og «vulgær» at fintfølende esteter fikk ham i vrangstrupen, men ikke desto mindre var han poet i sinn og skinn.

Han skrev ikke dikt for å gjøre seg til og framstå som «interessant» for seg selv og andre, men av indre nødvendighet. Han var poet av gemytt, og denne legningen henger nøye sammen med andre sider ved hans personlighet, framfor alt hans dype naturfølelse og hans «barnlige» sinn. Lotherington nevner Henrik Wergeland som en av Sverdrups nærmeste åndsfrender - en sammenlikning som forekommer innlysende riktig.

Ujevn

«Med solen ytterst i nebbet» vitner om dyp respekt både for lyrikeren og personen Sverdrup. Dette betyr ikke at Lotherington framstår som en ukritisk beundrer. Således legger han ikke skjul på at de første samlingene til Sverdrup ikke var mye å skryte av, at han i det hele tatt var ujevn som lyriker, og at vi kanskje må helt fram til 80-årene for å finne de første gjennomført helstøpte diktsamlingene fra hans hånd. Ujevnheten og den famlende starten har han til felles med omgangsvennen og svirebroren Hans Børli - den etterkrigslyrikeren som Sverdrup alt i alt sto nærmest, både av gemytt og hva angår litterær profil, og dette på tross av den store forskjellen i sosial bakgrunn mellom legesønnen med de berømte anene og plassgutten fra det anonyme folkedypet.

Som det sømmer seg en biograf som legger størst vekt på den biografertes verk, trekker Lotherington gjerne og villig paralleller mellom sin mann og andre diktere i fortid og samtid, selv om han først og fremst leser Sverdrups verk på dets egne premisser og påviser hvordan dikterens sammensatte personlighet kommer til uttrykk i dette. Som i den klassiske biografisme er det nemlig denne forfatterpersonligheten som er hans viktigste anliggende.

Grundig

Lotherington er lyriker selv. Det behøver ikke å være en kvalifikasjon når man skal skrive om andres lyrikk. Men i denne boka møter vi en lyriker som også demonstrerer at han er en habil dikterfortolker. Nå er «Med solen ytterst i nebbet» langt fra å være noe litteraturvitenskapelig verk, men Lotherington får likevel sagt mye riktig og fornuftig om Sverdrups versediktning. Framstillingen følger forfatterbanen fra bok til bok, og Lotherington går også relativt grundig inn på den mottakelsen som ble samlingene til del, og likeledes vurderingene av dem i ettertid. Synspunkter refereres, dels med tilslutning, dels til skrekk og advarsel. I den forbindelse kommer han også med et par spark til undertegnede, noe jeg skal unnlate å kommentere her da det vil føre for langt i en anmeldelse.

Om Sverdrups debutsamling «Drøm og drift» (1948) hevder Lotherington med rette at den er ungdommelig og melodramatisk, formelt haltende og med mange søkte bilder, og han synes å anse den Kritikerpristildelte «Sankt Elms ild» (1958) som dikterens første fullt ut vellykkede samling. Ett er i alle fall sikkert - de gode diktene blir flere og flere helt fram til at den helt store dikteriske avklaringen finner sted i 80-årene. Men Lotherington går ikke bare inn på lyrikken til Sverdrup. Relativt grundig tar han også for seg andre og noe mindre kjente sider ved Sverdrups virke som skrivende menneske - artikkelforfatteren, antologiredaktøren, barnevers-, roman- og skuerspillforfatteren. Dikterens tidlige virke som anmelder og litteraturviter trekker han også fram fra glemselen. At Sverdrup faktisk hadde seriøse planer om å bli cand.philol., er det neppe alle som vet i dag.

Erotikeren

En anti-intellektualistisk intellektuell kaller Lotherington Sverdrup {ndash} en av flere treffende karakteristikker i boka. All kvalifisert diktlesning til tross er det likevel portrettet av mennesket Sverdrup som man husker best etter endt lesning: av den unge, forknytte og unnselige mannen som likevel hadde marg nok i seg til å ta et oppgjør med en far han foraktet, den unge soldaten som fikk varige mentale men av opplevelsen under de alliertes invasjon mot slutten av krigen, amatør-ornitologen og naturelskeren som foregrep 70-årenes naturvernengasjement, og ikke minst erotikeren Sverdrup som kunne skildre rå brunst og blyg forelskelse med samme dikteriske kraft. Knapt noen norsk lyriker har skrevet så mange dikt om forholdet mellom mann og kvinne, hevder Lotherington, og det kan han kanskje ha rett i.

Han legger heller ikke skjul på de «mørke» sidene i Sverdrups sinn. At han hadde et sterkt forhold til alkohol, er vel en kjent sak som biografen selvsagt ikke underslår - uten å presentere altfor mange historier om hva som kunne skje når dikteren havnet på fylla. Det er mange nok å ta av. Sverdrup levde i nuet og brente sitt lys i begge ender. Han kunne være ubehøvlet, men det var hans måte å forsvare seg på og ikke minst ta igjen overfor de fisefine som vel var de eneste mennesker han foraktet.

Det kan sies mye pent om denne boka, men den er ikke lytefri. Den er springende i komposisjonen og til tider litt snakkesalig. Dessuten faller den på sett og vis mellom to stoler. På den ene side likner den en monografi over verket, på den annen et dikterportrett. Som sådan står den nok likevel på egne bein, men litt for ofte tar boka preg av at Lotherington ikke har tatt seg tid til å forfølge til bunns det stoffet han behandler. Løse ender er det mange av, og Lotherington medgir da også titt og ofte at de kunne ha vært fulgt lenger.

«Med solen ytterst i nebbet» blir lansert som en biografi, men i undertittelen kalles den «en bok om Harald Sverdrup». Det vitner om at forfatteren selv har vært seg bevisst begrensningene. At både dikteren og mennesket Sverdrup hadde fortjent en mer fullstendig biografi, skal imidlertid ikke legges denne forfatteren til last.