Respektløs respekt

YTRINGSFRIHET: I et pluralistisk samfunn må vi tåle å bli krenket.

«JEG TROR PÅ ytringsfrihet. Men...» Dette har blitt den liberale venstresidens allsang i kjølvannet av striden om de danske karikaturtegningene. Som FNs generalsekretær, Kofi Annan, formulerte det: «Jeg respekterer ytringsfriheten, men den krever selvfølgelig ansvarlighet og dømmekraft.» Ytringsfrihet er bra, slik lyder argumentet, men den må være mindre fri i et pluralistisk samfunn. «Hvis mennesker skal dele det samme politiske rommet uten at det blir konflikter», påpeker sosiologen Tariq Modood, «må de gjensidig begrense hvor mye de utsetter hverandres grunnleggende overbevisninger for kritikk.» I et multikulturelt samfunn er individene med andre ord forpliktet til å avstå fra å krenke andre grupper og kulturer. Og når de ikke avstår fra det, bør myndighetene være forpliktet til å gi lover som sikrer at ytringsfriheten brukes på en ansvarlig måte. Noe av det ironiske ved å leve i et pluralistisk samfunn synes å være at bevaringen av mangfoldet krever at vi gir mindre rom for et mangfold av meninger.

JEG TROR det motsatte er riktig. I et homogent samfunn der alle har nøyaktig de samme meningene, ville det rett og slett være meningsløst å angripe hverandre verbalt. Men i den virkelige verden der samfunn er pluralistiske, er det både uunngåelig og viktig at folk tråkker hverandre på tærne. Uunngåelig, fordi der mennesker har ulike overbevisninger, vil det komme til sammenstøt. Og vi burde heller takle slike sammenstøt, enn sette en stopper for dem. Viktig, fordi alle former for sosiale endringer eller sosiale fremskritt innebærer å krenke noen dyptliggende følelser. Retten til å utsette hverandres grunnleggende overbevisninger for kritikk er grunnlaget for et åpent, mangeartet samfunn. «Hvis frihet betyr noe som helst», som George Orwell sa, «må det være retten til å fortelle folk det de ikke ønsker å høre.»«Å?», sier de aspirerende sensorene, «problemet er at dere stakkars sekularister simpelthen ikke skjønner hvor sterkt de religiøst troende er knyttet til sin tro, og dermed hvor opprørte de blir når troen krenkes». Som Ian Jack, redaktør for det litterære magasinet Granta har formulert det, kan et individ kanskje, abstrakt sett, ha rett til å avbilde Mohammed, men ytringsfrihetens pris blir for høy når den sammenliknes med den «umåtelige krenkelsen» som bruken av ytringsfriheten forårsaker, selv om «vi, de ikke-troende, ikke skjønner krenkelsen.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

DETTE ARGUMENTET avslører hvor svakt knyttet mange liberalere er til sine egne overbevisninger. Vi kan forestille oss redaktør Jack i en diskusjon om Galileo for 400 år siden: «Han har, abstrakt sett, rett til å fremstille jorda i bane rundt sola, men forestill deg hvilken umåtelig fornærmelse bruken av denne retten ville forårsake.» Det er imidlertid ingen grunn til å behandle muslimer (eller noen andre troende for den saks skyld) som spesialtilfeller. Mange kommunister ville gått i døden for sin tro. Mange rasister er dypt og inderlig knyttet til sine fordommer. Skal jeg finne meg i dette også, fordi de tror så sterkt? Vil noen da påstå at min humanisme er svakere hos meg enn troen er for en muslim eller andre religiøse? Det er noe sterkt ødeleggende, nesten rasistisk, ved å betrakte muslimer som ulike alle andre.

I VIRKELIGHETEN er selvfølgelig ikke muslimer svært ulike andre mennesker og de taler heller ikke med én tunge. Bünyamin Simsek er byrådsmedlem i Århus og var med på å organisere en motdemonstrasjon til protestene mot karikaturtegningene. «Det er», sier han, «en stor gruppe av muslimer i denne byen som ønsker å leve i et sekulært samfunn og fastholde prinsippet om at religion er en sak mellom dem og Gud og ikke noe som skal involvere samfunnet.» Han er ikke den eneste. Men slike stemmer forstummer i jaget etter å få sensurert bort det som kan krenke andre. I multikulturalismens navn bidrar sensorene til å styrke grepet til de mest konservative elementene i muslimske samfunn.Multikulturalister hevder at det de ønsker er respekt for alle kulturer. Det de i virkeligheten krever er ikke respekt, men lydighet. «Du kan bare si eller gjøre det jeg synes er akseptabelt» har blitt multikulturalistsensorens credo. Det er et syn som snur begrepet respekt på hodet.

I SIN TRADISJONELLE kantianske betydning krever respekt at vi behandler ethvert menneske på samme måte, som et moralsk, autonomt vesen. Hvert individ har evnen til å uttrykke politiske og moralske synspunkter og handle i overensstemmelse med dem. Og ethvert individ er ansvarlig for sine egne synspunkter og handlinger, og kan dømmes etter dem. Ytringsfrihetens viktighet ligger i at den er et uttrykk for individets moralske autonomi; evnen individene har til å gå inn i en diskusjon om sine overbevisninger og handlinger - og ta konsekvensene av dem. Multikulturalister krever respekt ikke for individet, men for hans eller hennes overbevisninger, og underminerer dermed individets autonomi, både gjennom å begrense retten mennesker har til å kritisere andre menneskers overbevisninger og ved å insistere på at individer som har disse overbevisningene, er for svake eller sårbare til å tåle kritikken, satiren eller krenkelsene. Multikulturalister gir derfor individet langt fra den respekt det fortjener - de behandler ikke mennesker som autonome vesener, men som udyktige ofre som trenger spesiell beskyttelse. Resultatet blir en auksjon om offerrollen, der hver gruppe forsøker å overby de andre i å være mest krenket.

DET IRONISKE ved multikulturalismen er at den, som en politisk prosess, underminerer mye av det som er verdifullt ved kulturelt mangfold. Det vi mener når vi snakker om mangfold, er at verden er et virvar, fullt av sammenstøt og konflikter. Det er vel og bra, fordi slike sammenstøt og konflikter er det stoffet politisk og kulturelt engasjement lages av. Multikulturalister er imidlertid redd for rotet, og vil ha alt pent ordnet, fritt for konflikt, ryddet og ordentlig. «Respekt» har blitt hovedverktøyet de håper å etablere en slik orden med.Det er på tide vi går i bresjen for en litt mindre respektfull orden og litt mer rot. Det er på tide vi innser at å krenke er normalt i et pluralistisk samfunn. Og det er på tide vi forsvarer ytringsfriheten. Uten noe «men». Kenan Malik innleder til debatt om Muhammedkarikaturtegningene på Sigrid Undset-dagene på Lillehammer idag.