ÅPNET: Mathallen på Vulkan-tomta i Oslo åpnet offisielt i går. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
ÅPNET: Mathallen på Vulkan-tomta i Oslo åpnet offisielt i går. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Restaurantkompleks, mega-pub og globalisert gastronomisk kjøpesenter

Oslos nye mathall er ikke akkurat bondens marked.

I går var det offisiell åpning av Mathallen på Vulkan-tomta i Oslo. Byen har fått sitt hus dedikert til mat og drikke, og hurra for det. Her kan man handle kortreist og langreist, mens man spiser og drikker seg gjennom det meste av det europeiske kontinentet.

MEN ETTER å ha vandret blant hundrevis av nysgjerrige besøkende under den åpne prøveperioden de siste ukene, forundres jeg en smule over forsøkene fra utbyggeren og enkelte gastro-patriotiske matjournalister på å skrive Mathallen inn i tradisjonen til de store europeiske matmarkedene, og samtidig iscenesette den som en slags fyrtårn for våre nasjonale mattradisjoner.

La oss kalle
en spade for en spade: Mathallen er verken et tradisjonelt europeisk matmarked eller et senter for norsk matkultur. Snarere har vi, for å sette det en smule på knivspissen, å gjøre med kombinasjon av restaurantkompleks, mega-pub, globalisert gastronomisk kjøpesenter og eventlokale for matbransjen.

Alle som har besøkt et av de store europeiske matmarkedene, som La Boqueria i Barcelona eller Borough Market i London, vet at de fortsatt drives omtrent som i middelalderen, da bøndene kom inn fra landsbygda med hest og kjerre og falbød sine varer på torget. Arkitekturen kan være praktfull, men det er først og fremst snakk om funksjonelle markedsplasser der lastebilene rygger inn til portene på baksida, og betonggulvet spyles med vann når dagens handel er over. Det bugner av vanlige råvarer til overkommelige priser, et stort antall leverandører konkurrerer om å ha den beste kvaliteten og de beste tilbudene. En europeisk mathall er et sted man primært går for å handle råvarer til dagens middag, selv om det også er mulig å få seg en lunsj eller en liten angstfordriver.

I Mathallen
er førsteinntrykket at det er minst like mange serveringssteder som salgsboder. Under mine besøk så jeg i hvert fall flere halvlitere enn handleposer.

HER SKJER TING så mye på serveringsnæringens premisser at hallen er stengt mandager, slik det er på mange av byens restauranter, for at de ansatte skal få en fridag. Til gjengjeld kan man altså handle fersk fisk på søndager. Slik må det kanskje være i høykostlandet Norge, om det skal være økonomi i prosjektet for utbygger og leietakere. Beliggenheten — langt fra de fleste kollektivknutepunkter — taler heller ikke for en ensidig satsing på råvarehandel.

Mange av virksomhetene kombinerer servering med salg av delikatesser. Et overflatisk inntrykk er at tilbudet i mer eller mindre eksklusive delikatessevarer er minst like godt som tilbudet av råvarer som kjøtt, fisk og grønnsaker.

At man også kan sikre seg det siste i aeropress-kolber, stekepanner og sous vide-maskiner, sier nok også en del om profilen.

Når det gjelder vanlige råvarer er tilbudet nøye segmentert. Én skalldyrspesialist, én fiskebutikk, én grønnsakhandel, én slakter, en pølsemaker, én ostebutikk. Ingen plagsom konkurranse mellom aktørene, her, nei.

SLAKTEREN lover godt, men ligger foreløpig et hestehode bak Strøm-Larsen på Torshov. Grønnsakbutikken er en filial av Sultan på Grünerløkka. Bra varer, for så vidt, men det er en stund siden en anstendig grønnsaksjappe var en sensasjon i den globaliserte matbyen Oslo.

Og hva slags baker med respekt for seg selv slenger importerte, halvstekte baguetter i ovnen, slik vi observerte hos Baker Nikolaisen?

Jeg mistenker
at det var samme type baguette franske Ma Poule serverte sin berømte og muligens noe oppskrytte andeconfit-sandwich i; en litt daff helkornsak som ødela noe av opplevelsen av det rike innholdet, der smørmykt, fett andekjøtt og karamelliserte biter fra pannestekingen balanserte fint mot litt ruccola og sennep som tilbehør.

EN TIRSDAG ved lunsjtider var det permanent kø hos til Ma Poule, men stille hos Smak av Valdres. Når utbygger Aspelin Ramm omtaler Mathallen som et «senter for norsk matkultur», er det nok å ta temmelig hardt i. Produsentene fra Valdres har riktig nok følge av blant andre garantert tollfri gårdsost fra Den Blinde Ku, Tines temmelig dølle «opplevelsessenter» for meieriprodukter, en pølsemaker fra Ringebu og kortreiste matprodukter fra fylkene rundt Oslofjorden, samt en mengde norskbrygget øl.

Men de norske matvarene får jaggu kamp om oppmerksomheten. Her finner man Atelier Asian Tapas, Barramon, Champagneria, Comer Con Arte, Delikatysk, Hello Good Pie, Ma Poule, Via Italia, og så videre.

DET ER IKKE
noe galt i dette, om man bare er ærlig med det. Vi lever i en globalisert matkultur, og Mathallen gir matglade Oslo-boere mer av alt, på ett sted. Men gir den dem noe de ikke hadde fra før?

Det vil vise seg når hallen får sving på sin tredje virksomhet ved siden av butikker og serveringssteder. Her skal Kulinarisk Akademi holde mat- og vinkurs, og det skal være konferanser, kurs, messer, konkurranser, boklanseringer og annet.

Utbyggeren ser nok for seg et slags matbransjens svar på Litteraturhuset.

Mye har vært sagt om beliggenheten i det gamle broverkstedet i dumpa ved Akerselva mellom Grünerløkka og Gamle Aker. I motsetning til de fleste av verdens beste matmarkeder, ligger ikke Mathallen der folk ferdes i lunsjen eller på vei til og fra jobb.

I Oslo burde et slikt marked ha ligget i den gamle Østbanehallen eller på Grønland, ikke i et ingenmannsland mellom to bydeler.

NÅ SKAL MAN IKKE KIMSE av kjøpekraften til hipsterpopulasjonen på Grünerløkka, samt fixie-syklister av samme demografi fra St. Hanshaugen, men det vil nok hjelpe på når et parkeringshus med noen hundre plasser åpnes seinere i år.

Da kommer de rullende i SUV-ene sine fra Vinderen og Nordberg, med vaffeljakker, pelsvester og obskøn kjøpekraft.

Bekymringen
for ukurant beliggenhet er bare gyldig hvis man tenker på Mathallen som det tradisjonelle råvaremarkedet det egentlig ikke er. For målrettet lørdagshandel kan det fungere helt fint, og som utelivs- og opplevelsesdestinasjon er beliggenheten med grunnmuren i Akerselva egentlig helt spektakulær — noe man vil få rikelig anledning til å beundre når Jan Vardøen åpner Smelteverket i kjelleren, med byens lengste bardisk og 20 støpejernsvinduer ut mot elva.

Å hevde at dette er en «skummel» del av byen, er også bare tøv. Her pågår gentrifiseringen for fullt, og ut fra demografien under mine besøk å dømme, har snart Aftenpostens samlede abonnentmasse vært innom.

MAN KAN IKKE annet enn glede seg over at stadig flere nordmenn vil ha kvalitetsmat. Mathallen forsterker tilbudet i hovedstaden, og det er ikke usannsynlig at folk flokker dit også etter at åpningsstyret har lagt seg.

Men hallen er ikke drevet av et ønske om å gi byens befolkning et bedre og bredere tilbud i rimelige kvalitetsråvarer til middagsbordet. Dette er næringsutvikling med mat og drikke som produkt, rettet mot kjøpesterke matmonser i et av verdens rikeste land.

Oslo har fått
sin mathall. Kanskje ikke den vi trengte, men helt klart den vi fortjener.