Restaurert uhygge

Nyinnspilling av klassikeren fra 1976.

FILM: Damien er tilbake, og han sprer fremdeles frykt og lovnad om dommedag. I dag står kalenderen i dyrets tegn, i dag er det nemlig sjette juni 2006. Tre sekstall etterhverandre - djevelens symbol og Satans fødselsmerke. I dag raller også horrorfilmen «The Omen» på kinoer verden over. Maken til markedsføringstriks skal du lete lenge etter. Hele tretti år tilbake, for å være eksakt. 6. juni 1976 hadde den originale «The Omen» snikpremiere på amerikanske kinoer. Fortellingen der antikrist blir gjenfødt som en tilsynelatende uskyldig guttunge ved navn Damien, ble en enorm suksess og regnes i dag som en av de store horror-klassikerne. Filmen gjorde glupske rotweilere megapopulære verden over, fikk tenåringer til å farge håret sort og ripe inn 666 på toalettvegger. Dagens dato må ha fått pengegriske Hollywood-produsenter til å tenke på den foregående pr-suksessen og gni seg i hendene. Motivet for å spille inn «The Omen» på nytt synes i hvert fall klar. Hvorfor lage en nyinnspilling av en film som allerede eksisterer i beste velgående? Ok, lyden er bedre. Filmen inneholder mer blod. Og dommedagstegnene fra bibelen er knyttet opp mot moderne hendelser. Her klippes det inn bilder av tsunamien i Sørøst-Asia og terrorangrepet i New York, og det mens bibeltekster leses. Det er effektfullt og skaper ytterligere rom for paranoide dommedagsteorier. I 1976 var det faktisk mange kinogjengere som trodde at Armageddon var fryktelig nær. I disse «Da Vinci Kode»-tider skal man ikke se bort ifra at også nyinnspillingen bidrar med bensin til paranoid-bålet. «The Omen» anno 2006 er ingen dårlig film. Nerven fra originalen er fremdeles til stede. Sakte, men sikkert glir handlingen framover, og vektlegger stemning mer enn horror-action. Det er bra, og noe altfor mange moderne skrekkfilmer dessverre mangler. Fjorårets store overraskelse «The Descent» fungerte så bra nettopp på grunn av denne klaustrofobiske ventingen på at noe jævlig ville skje. Likevel, hovedproblemet til 2006-utgaven av «The Omen» er at originalen fra 1976 er atskillig bedre, og hva er da egentlig poenget?