Retorikk og pøbelstreker

FØR KAMPEN MOT LYN

26. juli annonserte Vålerenga-direktør Kjetil Siem med stolthet at jo, han hatet Lyn. En presumptivt ansvarlig person i en presumptivt ansvarlig posisjon gjør altså dette. Han demonstrerer et forbausende sløvt forhold til språket. Det skal nok være lekent ment, men å 'hate' er ikke noe harmløst verb - tvert imot bærer det på ganske destruktive hensikter.

Den som bare vil bli oppfattet ut fra sin egen, private meningskodeks, har oppgitt språket som et fellesverktøy. Barn og ungdom er i en utprøvningsfase og kjenner ikke alltid konsekvensene av språkbruken sin - i alvorlige fall kan språklig ubetenksomhet føre over i rettssapparatet. Når voksne mennesker i offentlig sammenheng og formodentlig helt edru tilstand utviser den sammen mangel på språklig dømmekraft, har jeg bare én diagnose å stille; vedkommende er i ferd med å oppgi seg selv som kulturmenneske.

La oss se litt på ordet 'hate'. I ordbøkene er det forbundet med hevngjerrighet, gjerne med ønske om fysisk å skade den som hatet er rettet mot. I et vanlig hverdagsbilde er dette ganske alvorlige forhold og fører lett over i det uopprettelige. Vanligvis vedkjenner vi oss ikke lenger hat-instinkter; i psykologiens og empatiens tidsalder vil vi gjerne forstå bevveggrunner på begge sider. Erklært hat tillegger vi gjerne et tusen år gammelt nordisk ættesamfunn eller samfunn i dagens verden som vi gjerne stempler som middelalderske.

Når Vålerengas

direktør utnevner seg selv blant dem som 'hater' Lyn, kan vi velge å se på det som en ubetenksomhet - ganske dum, riktignok, men likevel. Og mannen får dagen etter anledning til å moderere dette i NRKs morgensending. Hva gjør han? Han velger å stå for uttrykket. Altså - han hater virkelig Lyn, han nærmest ber om å bli trodd på det. Hater? Jo, sier mannen, for han er blitt en del av en kultur, og der hater man altså rivalen.

Dette er et spill, en sjargong. Det er oppstått blant 13-åringer på tribunen, selv om det slett ikke er noen imponerende humor. Denne morsomheten synes Siem det er verdt å gjøre til sin. Han gjør det selvsagt fordi han ikke er forberedt på å bli tatt alvorlig. Ingen tror at han har i tankene å fysisk skade noen Lyn-spiller, eller kveste direktør Morgan Andersen, eller gå til annet håndfast angrep. Siem sitter for trygt plassert i et oppvarmet kontor med kaffemaskin. Derfor han mener å kunne kolportere sjargongen offentlig uten noen verdens konsekvenser.

Men tenker mannen i det hele tatt? Før kampen viste alle spillerne, også Vålerengas, fram et rødt kort - med beskjed om sitt nei til rasisme. Er det noe rasisme er preget av, så er det hat. Rasisme er blindt hat på ramme alvor. Da henger det dårlig sammen at lagets direktør bruker et slikt uttrykk for å markere sitt forhold til motstanderen. En annen ting har heller ikke Siem fått med seg; det finnes noen mennesker som slett ikke har kontor med kaffemaskin. De har trolig opplevd opprivende og vonde ting mer enn én gang, og livet har gitt dem grunn til å oppleve Siems lekeord i overensstemmelse med ordbøkene. Det er fullt forståelig at de fanger opp signalene han sender ut.

DESSVERRE ER

en kar som Kjetil Siem en av de offentlige personene som er uten erkjennelse omkring dette. Og derfor lever han i den villfarelse at han, som en slags rollefigur, likevel er uten ansvar for de signaler han sender fra seg til omverdenen. Og derfor lever han i den tro at han kan opptre som en menigmann blant 13-åringer på tribunen og bruke det ordforrådet han lærer der.

Riktig sørgelig blir dette når han i tillegg opphøyer det til kultur.