Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Retorikkens kraft

DET BRYGGER OPP

til ny gasskraftstorm. I forrige uke bestemte selskapet Naturkraft seg for å bygge gasskraftverk på Kårstø i Rogaland. Da Naturkraft forsøkte å stikke spaden i jorda i 1997, klarte imidlertid miljøbevegelsen å stoppe byggingen med rette ord og riktige ressurser. Spådommer om utfallet av den kommende konflikten må forstås i lys av dette.

Selskapet Naturkraft AS ble etablert i 1994 for å bygge gasskraftverk i Norge. Selskapet hadde millionbudsjett og eiere som Statoil, Hydro og Statkraft i ryggen. Etter oppstarten fikk selskapet et solid stortingsflertall på sin side og etter hvert kom de nødvendige konsesjonene på plass. Likevel er ikke gasskraftverkene realisert.

Det illustrerer et interessant poeng: Retorikk og andre ressurser kan veie opp for mangel på penger. Dette er selvfølgelig godt nytt for Norges mange økonomisk svake interesseorganisasjoner. Med langsiktig posisjonering, nettverksbygging, samt kunnskap om kommunikasjon, det politiske spillet og medienes virkemåter, kan en komme langt. Kapital er ikke bare penger.

I FORSKNINGSLITTERATUREN

om organisasjoners kommunikasjon finnes to ytterpunkter: Noen tror at det er de gode argumentene til samfunnets beste som vinner fram, andre mener at det er størrelsen på pengepungen som avgjør. Kanskje ikke helt overraskende er det ofte en mellomposisjon som beskriver situasjonen best. Både retorikk og ressurser er viktige. Skal en forstå hvordan organisasjoner påvirker offentlig politikk er det viktig å studere deres retorikk, institusjonalisering, kunnskap, nettverk og omdømme, i tillegg til økonomi.

Naturkraft oppnådde å få byggetillatelse og utslippstillatelse blant annet på grunn av sitt nettverk, omdømme, retorikk og politikernes interesser. Her var en industriaktør som ikke bare argumenterte med arbeidsplasser, men også at selskapet ville bedre miljøet.

Ifølge Naturkraft vil de samlede utslippene av skadelige drivhusgasser gå ned dersom en bygger gasskraftverk. Gasskraft ville nemlig erstatte mer forurensende kullkraft. Stortingsflertallet kjøpte denne argumentasjonen. Den såkalte Fellesaksjonen mot gasskraftverk og Bellona klarte imidlertid å påvirke det videre forløpet. Fire hendelser skiller seg ut:

DET FØRSTE HINDERET

ble etablert i 1997 da Thorbjørn Jaglands (Ap) regjering ba Naturkraft om å utsette byggingen. Fellesaksjonen mot gasskraftverk lovte omfattende sivil ulydighets-aksjoner, noe regjeringen helst ville unngå fordi det ville påvirke valgkampen den høsten. Aktivistene klarte å få disse truslene til å virke troverdige. Fellesaksjonen stjal dessuten tilbake initiativet fra Naturkraft. En enkel sammenlikning av utslippene fra gasskraftverkene med utslippene fra norske biler ble hamret inn igjen og igjen. Sammenlikningen konkretiserte noe som tidligere bare hadde vært en abstrakt størrelse. Samtidig presenterte aksjonistene et falskt dilemma: Bygging av gasskraftverk gjør at halvparten av de norske bilene må parkeres dersom Norge skal følge opp målet om å redusere klimagassutslipp. Dette argumentet gjentas også nå.

Aksjonistene klarte å få støtte utover de vanlige kretsene, noe en ikke minst så da Den norske kirke kasta seg inn på deres side. Noen trakk også en parallell til den omfattende konflikten om utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget i 1979 og 1981. Regjeringen Jagland var satt under press. Da Bellona relanserte sin idé om en teknologisk løsning på utslippsproblemet grep regjeringen denne retrettmuligheten.

DET ANDRE HINDERET

for Naturkraft kom ikke lang tid etter. Bellona hyrte en jurist for å argumentere for at CO2-utslippene fra gasskraftverkene måtte omfattes av forurensningsloven. Dette innebar at Statens forurensingstilsyn (SFT) måtte kobles inn og at Naturkraft-prosjektet ville bli ytterligere forsinka, ikke minst som følge av de ankemulighetene som miljøvernerne da kunne benytte seg av.

Naturkraft fikk så presentert et tredje hinder i 1998 da en av eierne, Norsk Hydro, overraskende lanserte et gasskraftprosjekt med en annen type teknologi. Naturkrafts motstanderne døpte dette raskt til «forurensningsfrie gasskraftverk». Naturkrafts verk ble derimot kalt «gammeldagse» og «sterkt forurensende». Det var ingen lett retorisk utfordring å møte for Naturkraft, og en manøver som selskapet også møter igjen i dag.

Oppoverbakken ble enda brattere da SFT krevde at CO2-utslippene fra verkene måtte reduseres med 90 prosent. Dette siste var da et fjerde hinder ettersom Naturkraft ikke hadde teknologi som kunne møtte et slikt krav. Naturkraft insisterer fortsatt i dag på at det ikke er lønnsomt å ta i bruk renseteknologi.

NATUKRAFT KLARTE

riktignok å få reversert beslutningen fra SFT. Arbeiderpartiet, Høyre, og Fremskrittspartiet instruerte Kjell Magne Bondeviks (KrF) første regjering til å omgjøre vedtaket. Bondevik nekta og ble erstattet av Jens Stoltenbergs (Ap) regjering. Naturkraft fikk nye konsesjoner i oktober 2000.

Reelt sett førte de overnevnte forsinkelsene til at prosjektet befant seg i en ny økonomisk situasjon. Gassprisen var etter sigende for høy, mens elektrisitetsprisen for lav til at prosjektet ville kunne forsvare seg. Eierne har også vært uenige seg i mellom. Nå har imidlertid Statoil trukket seg ut, og Hydro og Statkraft satser videre. Kan gasskraftmotstandernes strategi igjen etablere hindringer i veien?

VED FORRIGE KORSVEI

klarte Fellesaksjonen med god retorikk og små midler å samle mange mot gasskraftverk, oppnå god mediedekning og presse Jaglands regjering.

Aksjonistene tok lærdom av Alta-konflikten og definerte trusselen om sivil ulydighetsaksjoner som sitt fremste våpen. I aksjonsledelsen var det en klar erkjennelse av at demonstrantene ville tape en eventuell fysisk konfrontasjon. Samtidig hevder aksjonsledelsen også å ha vært klar over betydningen av å gi sin motstander en retrettmulighet. Regjeringen skulle tilbys en løsning som vedkommende kunne gripe uten å tape ansikt. Dette var også kunnskap som en del av dem som hadde vært involvert i Alta-konflikten kunne bringe videre.

Mens Naturkraft i første omgang konsentrerte sitt arbeid om politikere og medier, fulgte Fellesaksjonen en annen linje. Den intense lobbyvirksomheten motstanderne hadde ført tidligere ble forlatt til fordel for å bearbeide opinionen. Ikke minst var aksjonistene opptatt av å skaffe seg et brohode på stedet der det første gasskraftverket skulle ligge - i Øygarden. De lokale motstanderne av gasskraftverket ble innlemmet i folden. Det er interessant at Naturkraft nå isteden vil bygge på Kårstø i Rogaland.

ØKT BEVISSTHET

om kommunikasjon, det politiske spillet og medienes virkemåter gjorde at Fellesaksjonen sto annerledes rusta enn Alta-motstanderne. I den sistnevnte konflikten tapte miljøvernerne. Hvordan det vil gå i dette kommende gasskraftslaget avhenger til dels av hvem som forstår retorikkens hovedoppgave: Det å bruke rette ord til rett tid.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media