Retro-Snøhvit

«Snøhvit fra Andalucia - Blancanieves» er en vellaget stumfilm, men best før de tyrefektende dvergene inntar arenaen.

FILM: Regissør Pablo Berger så et bilde av tyrefektende dverger i boka «Espana Oculta», ble inspirert og hadde manuset til «Blancanieves» klart allerede i 2003. Planen var å lage en vaskekte stumfilm i svart-hvitt, med smektende musikk og store følelser. Etter å ha jobbet årevis med finansieringen, var Berger klar for opptak våren 2011, omtrent samtidig som «The Artist» skapte stumfilmfeber i Cannes.

Da filmen hadde premiere halvannet år seinere, ble den derfor sett på som del av en trend: En stor dose nostalgisk retro-magi, forfriskende og underholdende. Men la oss gjøre stakkars Berger den ære å bedømme filmen på dens egne premisser, uavhengig av den franske Oscar-sensasjonen.

Brutal stemor
Den feirede tyrefekteren Antonio Villalta (Daniel Giménez Cacho) opptrer foran et stort publikum i Sevilla, blir spiddet av oksen Lucifer og havner i rullestol. Hans kone dør seinere i barsel og datteren Carmen (Snøhvit) blir oppdratt av bestemor. Faren gifter seg med sin utspekulerte sykepleier Encarna, spilt med herlig ondskapsfullhet av Maribel Verdú («Y tu mamá también», «Pans labyrint»). Carmen har en lykkelig barndom, men får aldri se sin far. Når bestemor dør, må hun flytte til farens gods på landet, der Encarna styrer med brutal hånd.

Svært spansk
Filmens første to tredjedeler er en fryd. Bergar har valgt det «originale», nesten kvadratiske «4:3»-formatet og boltrer seg i stumfilmens virkemidler: Ekstreme nærbilder, abrupt klipping, oppskrudd hastighet og overdrevne fakter og ansiktsuttrykk for å kompensere for den manglende talen. Musikken bygger effektfullt og hemningsløst opp under rollefigurenes emosjoner og veksler mellom «vintage» filmmusikk og ulike former for flamenco. Uttrykket er svært spansk, med kledelig sterke kontraster og færre nyanser i grått.

Filmen blir mer bisarr når de tyrefektende dvergene kommer på banen og Berger tar avstikkere fra brødrene Grimms eventyr som ikke gjør historien bedre. Melodramaet mister noe av energien, men teknisk sett er «Blancanieves» en svært vellaget film.