SKJERMET: Samfunnet må være i stand til å skjerme meg mot ny musikk. Det kan da ikke være for mye å be om, skriver Knut Nærum i helgekommentaren. Illustrasjon: Flu Hartberg
SKJERMET: Samfunnet må være i stand til å skjerme meg mot ny musikk. Det kan da ikke være for mye å be om, skriver Knut Nærum i helgekommentaren. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Retromanisk

Det eneste jeg ber om, er det som fantes før, og mest mulig av det.

Meninger

Greit, her er det jeg ønsker meg. Jeg vil at de bandene som jeg likte aller best da jeg var atten skal komme tilbake og spille de samme sangene som jeg likte aller best den gangen. Jeg vil at de skal spille i Operaen og Oslo Spektrum og Konserthuset og på Rockefeller og headline på Norwegian Wood og Øya. Jeg er en femtifire år gammel mann, og jeg vil stå der blant andre femtifire år gamle menn, i hvert fall så lenge knærne kan bære oss, sånn at vi alle kan gjenoppleve vår ungdom, slik den artet seg på gutterommet, alene, med musikalsk storhet opplevd gjennom mediet vinyl, på LP. Nå som alle band som noensinne har eksistert blir gjenforent, og musikere må på turné for å opprettholde sin livsstil, burde dette være mulig å innfri. Jeg vil se sytti år gamle musikere som både husker teksten og kan holde seg på beina i timevis og opptre langt mindre patetisk enn man kunne ha fryktet. Jeg vil at det gamle bandet skal komme tilbake og spille alle sangene fra den LP-en jeg likte best, i akkurat den samme rekkefølgen som på plata, gjerne med litt knitring og en ekstra pause mellom låtene på det punktet hvor jeg måtte snu skiva for å sette på side 2. Det er mulig at jeg tar en tur på do i løpet av denne konserten, men det er i så fall for å unngå lang kø. Det er også mulig jeg går før det siste ekstranummeret er over, men det er bare for å få en drosje uten å måtte vente. Før den tid vil jeg stå - men stadig oftere heller sitte - der blant andre femtifireåringer og løfte armene i været og rope vøyyy når bandet inntar scenen og når de spiller introen til de sangene jeg liker aller best og synge med på refrengene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ikke bare vil jeg høre de sangene jeg liker best med de bandene som jeg likte best da jeg var atten. Jeg vil at andre kjente artister skal tolke sangene deres, alle sangene, en for en, og når de er ferdigtolket, vil jeg at absolutt alle musikere over femti tolker hverandre, hver gang de møtes, og jeg vil at de møtes ofte, til alt er ferdigtolket. Dessuten vil jeg høre de feteste rockelåtene fra seksti-, sytti- og åttitallet spilt langsomt og spartansk på piano eller gitar, en av delene, og sunget av kvinnelige artister med var og følsom stemme.

Jeg vil se de bandene jeg liker best, og hvis jeg ikke kan få se dem, er jeg villig til å ta til takke med en samling mennesker med minst ett medlem av den opprinnelige besetningen. For alt jeg vet fungerer dette på samme måte som homøopati, at jo tynnere oppløsningen er, jo sterkere blir virkningen. Jeg ser gjerne et homøopatisk band. Hvis ikke et medlem av originalbesetningen fortsatt er tilgjengelig - det kan skyldes dødsfall, narkotika, knærne, Hare Krishna, det kan være hukommelsen, det kan være så mye rart - ser jeg gjerne en gruppe mennesker som kaller seg akkurat det samme. Denne gruppa kan bestå av originalmedlemmenes sønner eller kloninger eller hologram, det er ikke så viktig, så lenge det låter som det gjorde den gangen jeg var atten. Strengt tatt trenger gruppa heller ikke hete det samme, de kan være et hyllestband og kalle seg noe som ligner, gjerne med en humoristisk vri. Det er det med hyllestband, du vet at de kommer til å gjøre en helhjerta innsats og de spiller det du vil høre, i motsetning til originalene kommer de ikke til å insistere på at de fortsatt lager nye ting som er verdt å lytte til og dermed plage deg med låter fra de siste tjue åra.

Når jeg ikke er på konsert med de bandene jeg likte aller best da jeg var atten, eller hører andre artister spille sangene til det bandet jeg likte aller best, har jeg lyst til å se en dokumentarfilm eller en dokumentarserie på tv om et av disse bandene, med gamle klipp og tilbakeblikk om hverandre, jeg vil se flest mulig musikere og journalister på min alder snakke om hvordan disse sangene ble til den gangen, da vi alle var atten og det var umulig å få kjøpt ost på en søndag. Og etterpå vil jeg lese en bok om det. I mangel av bok vil jeg ta en tur på Narvesen og kjøper et blad som handler om musikk som fantes før, som Mojo eller Uncut eller Q eller Classic Rock eller Vive Le Rock eller Rock'n'Roll Magazine eller The History of Rock.

Dessuten vil jeg kle meg i turné-t-skjorta og gå med den under en åpen jakke og høste anerkjennende nikk fra andre femtifireåringer som enten deler min gode smak eller har peiling nok til å anerkjenne at jeg har bedre smak enn dem.

Jeg er en femtifire år gammel mann, og er det en ting jeg har fortjent å slippe, så er det å forholde meg til noe nytt. Samfunnet må være i stand til å skjerme meg mot ny musikk. Det kan da ikke være for mye å be om. Mitt musikalske liv har vært over lenge. Heldigvis har kulturindustrien lagt til rette for at det skal være mulig å dø en verdig, smertefri og ikke minst langtrukken musikalsk død.

For ordens skyld: Tema og tittel inspirert av Simon Reynolds' overveldende bok «Retromania». Middelaldrende manns sutring inspirert av den utmerkede britiske komikeren Stewart Lee.