Rett behandling til rett tid

Da vi presenterte ideen om en ny helsereform – samhandlingsreformen – ble vi møtt med mange positive reaksjoner fra brukere, pårørende, helsepersonell og fra dem som beslutter, påvirker og styrer landets helsetjenester. De er enige med oss: Mye er svært bra, men mange mennesker får ikke den hjelpen de trenger, når de trenger det – de blir tapere i dagens helsesystem.

Norge er blant de land i verden som bruker mest penger på helse. Samtidig må vi hele tiden tenke gjennom om pengene blir brukt på rett måte. Det er et tankekors. Flere blir gamle, flere blir syke og trenger hjelp over lang tid, flere sykdommer kan behandles med ny teknologi og flere vil trenge sykehusbehandling. Denne utviklingen må møtes på en offensiv måte. Vi mener at mye penger brukes feil i helsetjenesten. Mer penger alene løser ikke problemene. Vi møter ikke framtida ved å bruke enda mer penger feil. Derfor må vi tenke nytt, og vi må handle nå.

Vi skal tenke nytt langs to linjer: Vi skal satse langt mer på forebygging for å unngå at folk blir syke, og vi skal sørge for at det lønner seg for kommuner og sykehus å samarbeide. Vi ønsker at den økonomiske gevinsten for kommunene av å satse på forebyggende helsearbeid skal bli større. Hvis forebyggingsinnsatsen i kommunene ikke er god nok, så tar staten regningen når folk blir så syke at de trenger sykehus. Dette er dårlig pasientbehandling og det er dårlig samfunnsøkonomi.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi vet at det er store gevinster å hente ved å oppdage sykdom tidlig og hjelpe brukerne til å legge om livsstil, mestre livet med sykdom og hindre komplikasjoner. Men de færreste kommuner har et system for å følge opp pasienter med gryende symptomer på alvorlig sykdom. Diabetes type 2 er et godt eksempel – i mange tilfeller går alarmen i helsetjenesten først når komplikasjonene melder seg. Da er det for seint; amputasjoner, nyresvikt og dialyse i påvente av transplantasjon, er det triste resultatet for mange.

Dette er helse-Norges dyreste pasienter. Mye lidelse kunne vært unngått med tidlig innsats der folk bor. Det er flott at de som trenger dialyse får det, men antall dialysebehandlinger og nye dialysestasjoner kan ikke brukes som et mål for hvor god helsetjeneste vi har. Tvert imot. Kvalitet må måles etter hvor mange diabetestilfeller, KOLS-tilfeller, rusavhengighet og psykisk sykdom vi klare å hindre eller utsette. Da blir spørsmålet: Hvorfor velge dyrt og dårlig når det er fullt mulig å få til noe som er billigere og bedre?

I Stortingsmeldingen om samhandlingsreformen trekker vi opp to hovedspor for framtidas helsetjeneste. Det ene hovedsporet er å styrke kommunene – sette dem i stand til å følge opp pasientene med mye større kraft enn i dag. Derfor er samhandlingsreformen langt på vei en kommunehelsereform. Vi skal fortsatt satse på sykehusene, men mye av veksten i ressurser må gå til å bygge opp gode tjenester med solid kompetanse der folk bor. Vi trenger mange flere leger i kommunene de nærmeste åra. Mens det på sju år er kommet mer enn 1800 nye leger i sykehusene, er det bare blitt 250 flere fastleger i kommunene. Av alle som jobber med psykisk helsearbeid, er 85 prosent ansatt i spesialisthelsetjenesten. Økt fokus på forebyggende helsearbeid krever at denne utviklingen endres.

Fastlegene skal være navet i den nye kommunehelsetjenesten. De skal ha tid til pasientene, tid til offentlige legeoppgaver og tid til å jobbe i team med sykepleiere, fysioterapeuter, psykologer, ergoterapeuter, ernæringsfysiologer og andre yrkesgrupper. Hjelpen skal finnes i nærmiljøet – lett tilgjengelig for pasientene og lettere for fagfolk å følge opp de som trenger det.

Flere kommuner har bygd opp distriktsmedisinske sentre med senger for pasienter som ikke trenger sykehus, men et midlertidig tilbud før istedenfor eller etter et sykehusopphold. Slike sentre skal vi ha mange flere av. Vi kaller dem lokalmedisinske sentre. Det er ikke noe mål å ha 430 kommuner med full utrustning; kommunene må samarbeide om å opprette team, om sengeposter og om koordinatortjenester for dem som trenger hjelp fra flere instanser.

Det andre hovedsporet i samhandlingsreformen er å sette inn økonomiske drivere, slik at det lønner seg for sykehus og kommuner å samhandle på tvers av nivåene. Samarbeid mellom kommuner og helseforetak skal lovfestes, og innholdet skal nedfelles i en forpliktende avtale. Regjeringen foreslår at kommunene skal betale en del av regningen når pasienter må på sykehus. Ikke fra dagens kommunekasse, men av en egen pott – på denne måten: Av pengesummen som staten overfører til sykehusenes stykkprissystem, skal en andel holdes tilbake og fordeles på kommunene. Kommunen kan selv beslutte om de vil bruke pengene til å betale for sykehustjenester eller til å bygge opp tjenester i sin egen kommune.

Vi vil understreke at de som trenger sykehus eller ressurskrevende tjenester, selvsagt skal få det. Det er legens faglige vurdering som gjelder, ikke rådmannens. Utskrivingsklare pasienter i sykehus utgjør rundt 150 000 unødvendige liggedøgn i året. Disse pasientene skal ut av sykehuset så tidlig som mulig. Regjeringen foreslår et økonomisk grep, der kommunene får overført pengene det koster å ha disse pasientene liggende i sykehus. Kravet til kommunene er at de får 100 prosent betalingsplikt fra første dag, når pasienten er ferdig behandlet ved sykehuset.

Flere før oss har slått fast at samhandling er kjerneproblemet i norsk helsetjeneste. Forskjellen er at denne regjeringen foreslår økonomiske og juridiske løsninger som kan føre til varige endringer der det svikter. Stortingsmeldingen er en strategi for hvordan framtidas helsetjenester kan utvikles til beste for pasientene og for å sikre en bærekraftig utvikling.

Vi har lyttet til mange stemmer, og prosessen har vært mer åpen og inkluderende enn hva som er vanlig. Det er bred enighet om hva som er feil i dagens helsesystem. Det er bra – enighet om analysen er et viktig fundament når vi skal komme fram til gode løsninger for pasientene. Den mye brukte formuleringen «pasienten er midlertidig utskrevet til spesialisthelsetjenesten» er talende. Altså at sykehuset skal yte spesialisthjelp og at pasienten skal raskt tilbake til hjemkommunen når han er ferdig behandlet. Da må kommunene være rustet til å følge opp pasientene og til å forebygge at sykdom utvikler seg. Pasientene skal få rett behandling på rett sted til rett tid. Det skal vi klare med samhandlingsreformen.