Rett fra hjertet

Vic Chesnutts endelige vei ut av kultrollen?

Vic Chesnutt (39) har en solid fanskare etter at han ble oppdaget av R.E.M.s Michael Stipe på slutten av 80-tallet, men

stjerne er han ikke. CD: Han ble lenket til rullestolen som 18-åring. Med bare delvis førlighet i høyre arm har han utviklet en fascinerende spillestil. En konsert med mannen er en opplevelse, også verbalt.

Stipe bidro på hans to første plater i 1990 og -91. R.E.M. var også med da en rekke artister sang Chesnutts sanger på støtteplata «Sweet Relief II» i 1996.

Undervurdert

Med «Silver Lake», hans 11. album inkludert sideprosjektet Brute, er det jo lov å håpe at han endelig kan sprenge seg ut av kultrollen. For Chesnutt er undervurdert som låtskriver. Han er en original artist, som denne gangen har laget ei mer ambisiøs og produsert plate, uten at det går ut over friskheten.

Låter som den varsomt oppbygde «I'm Through», «Band Camp» (om jenta som går på skolen med en tampong dynket i vodka...), «Girls Say» (om å snakke forbi hverandre), hjerteskjærende «Sultan, So Mighty» (sett fra en evnukks ståsted) og den lystige poplåten «Fa-la-la» (egentlig en trist sang om verden sett fra sykehussenga) gir et bilde av Chesnutts spennende univers.

Skarpt og lidende

Låtene bærer alle hans bumerke; den tilbakelente, skarpe og lidende stemmen, det sparsommelige, men effektive kompet og de ofte utleverende tekstene; noen ganger humoristiske, andre ganger lett kryptiske. Både musikalsk og tekstlig kan Chesnutt derfor minne om R.E.M., mens han i «2nd Floor» minner om Neil Young og et støyende Crazy Horse.

«Silver Lake» er stort sett spilt inn live i studio. Foruten Chesnutt selv på sang, munnspill og gitaren «Sleepy», bidrar gode musikere og tekniker og produsent Mark Howard til at dette er blitt Chesnutts beste plate siden «Is The Actor Happy?» i 1995.