Rett fra lever\'n

«Jeg levde/i en tid da de som så det/ikke sa det.» Det er Jan Erik Vold som skriver dette i sin nye diktsamling «Ikke».

Vold ser, og han sier det han ser. Poeten har vært vitne til vanstyringen av vår hovedstad. Med hevne mellomrom har han fått utløp for vreden - i dikts form. Nå er disse utløpene, eller utblåsningene, utgitt som en samling «skillingstrykk fra nittitallet».

Ifølge Riksmålsordboken er skillingstrykk et «billig, trykt blad med innhold (poetisk eller prosaisk) avpasset etter det folkelige, ulitterære publikum». Slik garderer Vold seg mot en altfor litterær dom. Og med rette. For hans skillingstrykk er partsinnlegg, mer eller mindre saklige, mer eller mindre injurierende. Og det er betimelig å spørre: er diktene effektive? fungerer de?

Vold kretser ikke bare om hovedstaden. Ta diktet «Borislav Heraks samlede kjærlighetsliv». Herak, den menige soldaten fra den pågående borgerkrigen, dømt som krigsforbryter. «Hvis jeg ikke gjorde det, ville de drepe meg,» sier Herak. Diktet er konsist og lavmælt, og det svir. I tråd med diktet blir vi sittende igjen med to uuttalte, essensielle spørsmål: Hva med han som beordret Herak? Hva ville vi selv gjort i Heraks situasjon?

Over streken

I enkelte dikt går Vold over streken. «Balladen om Willy Hauglis hester» demonstrerer til fulle at det groteske er en disiplin denne dikteren ikke mestrer. Han blir for grovkornet, nyansene forsvinner, overdrivelsene blir til usannheter. Mye vondt er blitt sagt om Willy Haugli. Mye av det har han fortjent. Men at han jakter «på hver og en som vil ha Oslo til en by det går an å leve i», det er ikke bare en usannhet, det er en injurie uten kraft, det er også dårlig norsk. Uvørenheten slår tilbake på dikteren. Jeg har mer sans for de finere stemte, nærmest subtile diktene «Balladen om Norges Bank» og «Si ikke at søppel er søppel, Raymond».

Når adrenalinet stiger, veier en ikke sine ord på gullvekt. Jeg tar denne boka som et poetisk temeramentsutbrudd.