KOKAINKRIG: 150 000 fattige latinamerikanere myrdes årlig som følge av narkokrigen som herjer regionen. Norske myndigheter ikke har gjort noe seriøst forsøk på å informere ungdom om kokainets virkninger og narkotrafikkens konsekvenser, mener kronikkforfatteren. Bildet viser politi under en treningsoperasjon i Chicoral, Colombia i november i fjor. Foto: NTB Scanpix
KOKAINKRIG: 150 000 fattige latinamerikanere myrdes årlig som følge av narkokrigen som herjer regionen. Norske myndigheter ikke har gjort noe seriøst forsøk på å informere ungdom om kokainets virkninger og narkotrafikkens konsekvenser, mener kronikkforfatteren. Bildet viser politi under en treningsoperasjon i Chicoral, Colombia i november i fjor. Foto: NTB ScanpixVis mer

Rett fra slaktehuset

Partydopet kokain er elefanten i rommet som norske legaliseringstilhengere åndeløst sirkler rundt.

Meninger

For noen uker siden ble det i colombianske Buenaventura avdekket flere slaktehus der kokainprodusentene parterte ungdommer levende som mistenktes å tilhøre rivaliserende grupper. Men narkokrigen har langt mer vidtrekkende konsekvenser enn at 150 000 fattige latinamerikanere myrdes årlig. Den forhindrer eller reverserer også utvikling i stadig flere land og konsoliderer dermed narkotikaindustriens stilling. Samme uken ble 69 representanter med bånd til narkoparamilitære grupper innvalgt (ved stemmekjøp og trusler) til den colombianske kongressen. Disse utgjør nå 25 prosent av nasjonalforsamlingen. Narkomafiaen sikrer videre sin makt ved å påvirke domstoler, politi og militære ved trusler og bestikkelser. «Det er ikke mulig å drive narkotrafikk uten å ha ordensmakten med på laget» sa kartellederen «Chupeta» da han ble konfrontert med regnskapet som viste at flere dusin høytstående offiserer i politi og militære hadde mottatt jevnlige utbetalinger fra ham. Land etter land på kokainets rute mot konsumentlandene i nord opplever nå den samme grufulle utviklingen.

Vi vil kanskje tro at våre samfunn med sine robuste institusjoner er immune for en slik utvikling. Men mafiaens motivasjon er tilsvarende sterkere for å lykkes med å forme risikofrie og forutsigbare omgivelser her. Tall fra UNODC viser at 80- 85 prosent av gateverdien av eksempelvis kokain, forblir i konsumentlandene. Pengene som har brakt produksjons- og transittland på randen av kollaps, er bare en brøkdel av potten.Milliarder av narkokroner hvitvaskes i det norske samfunnet årlig - med konkurser og dårligere betingelser for de ansatte i de utsatte bransjene som konsekvens. Og uansett om Eirik Jensen-saken dreier seg om et korrupsjon eller en «setup», er det et eksempel på hvordan ordensmakten også i Norge blir manipulert av narkomafia.Det er innlysende at det trengs en ny narkotikapolitikk.

Noen mener at denne bør bestå i avkriminalisering eller legalisering av narkotika. Bakgrunnen for slike standpunkt er imidlertid mangslungent. Noen kjemper for at heroin skal inkluderes blant de andre opiatene i LAR-tilbudet til heroinavhengige. Denne gruppen tas også til inntekt for total legalisering av alle dem som ønsker oppheving av forbudet da de selv er brukere av andre substanser - rekreasjonsbrukerne fra middelklassen som opererer i kommentarfeltene. Dessuten har man en engere krets liberalister som agiterer for legalisering av narkotika av ideologiske og iblant altruistiske årsaker.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Elefanten i rommet som legaliseringstilhengerne åndeløst sirkler rundt er et partydop som kokain. Et stoff som troner på toppen av listen over årsaker til hjerteinfarkt og hjerneslag blant unge voksne; som hver sjette bruker blir avhengig av; som fører til massiv psykisk avhengighet og psykiske problemer. Skal staten legge til rette for at befolkningen fritt skal ruse seg på dette?

Men la oss likevel anta at staten hadde innført et regulert regime i form av et narkopol eller lignende for kokain. Da vil ifølge legaliseringstilhengerne bruken fremdeles kunne holdes nede ved mekanismene man kjenner fra alkoholreguleringen. Og mafiaen vil være utkonkurrert.

Problemet er at det fine regnestykket ikke går opp. Det er ikke mulig. Prisen på kokain i Norge i dag ligger på minst 3500 kroner/gram (gitt at renheten på grammet sluttbrukeren kjøper, så godt som aldri overstiger 25 prosent). Det samme grammet kokain i Colombia koster 10 kroner. Så hvor skulle staten satt prisen? Selv om staten skulle gått til det ekstreme skritt å kutte dagens prisnivå med 90 prosent, til kroner 350/g, ville mafiaen fremdeles hatt abnorme fortjenestemuligheter. Og nå i et enda større marked. (Som The Economist selv sier: «Det er vanskelig å argumentere for at forbruket av et produkt som blir billigere og enklere tilgjengelig, vil falle.»)

De tradisjonelle innvendingene om erfaringene fra forbudstiden, overser et banalt faktum: pulverstoffer som kokain veier ingenting og tar ingen plass. Der en alkoholsmugler må bruke en semitrailer bruker kokainsmugleren koffertbunnen. Man kan ta med det kokainet en tenker å bruke resten av livet på innerlomma på vei hjem fra ferie. (Og det dertil i et nytt regime der «forbudskostnadene» med toll og politi er eliminert, og straffene vil reflektere at det dreier seg om et fullt lovlig produkt.)

Legalisering av kokain er for det første utenkelig i den samfunnstypen vi kjenner, og hvis det likevel skulle gjennomføres, vil det overhodet ikke svekke mafiaens rolle. Å late som om det er en farbar vei, er en brutal og kynisk bløff som bidrar til å bryte ned den eneste forsvarsmekanismen samfunnet har: avholdenhet.

En annen bløff er at «alt annet er prøvd». Det man ikke har gjort noe seriøst forsøk på i Norge er å informere ungdom om stoffenes virkninger og narkotrafikkens konsekvenser. Passiviteten på dette området er nær total både i det offentlige, i næringslivet og i sivilsamfunnet. Selv på skolene er det verken tid eller interesse for temaet, noe som i fjor førte til at Helsedirektoratet så seg nødt til å trekke støtten til organisasjoner som tilbød forebyggingsprogrammer til skoleverket.

Forebygging av narkotikaproduksjon er den andre typen forebygging som man heller ikke bryr seg med å investere i. Selv besøkte jeg for litt siden tidligere kokabønder i Amazonas. 75 prosent av innbyggerne i de små samfunnene var blitt myrdet av rivaliserende kokainprodusenter for et drøyt tiår siden, og nå prøver de desperate bøndene å overleve av å dyrke sine tradisjonelle superfrukter fra Amazonas. Men uten infrastruktur og hjelp til få avsetning på avlingene, er det til ingen nytte. Inne i jungelen har de igjen begynt å hogge regnskog for å plante koka for å overleve. Hvorfor bidrar ikke det internasjonale samfunnet?

Legaliseringstilhengerne ynder å vise til at med skattlagt narkotikasalg, kan staten finansiere forebyggingsarbeid. Hvorfor ikke bare ta seg råd til det nå?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook