Rett hjem

«Hotel Cæsar» så hva som var galt med norsk såpe og skrev ut resept på butlere og arvinger.

Basert på det jeg har lært av tolv år med «Hotel Cæsar» skal jeg nå debutere som vitseforfatter. Vet du hvordan du blir kvitt nordmennene? Du kaster en riking utfor et stup. Alle vil hoppe etter for å se hva som skjer med mannen og pengene hans.

Da svenskene Wikander og Falck lanserte «Hotel Cæsar» i 1998 var det på en slagmark. Såpeforsøket «Sommerfugl» lå skadeskutt, TVNorge-konkurrenten «Venner og fiender» var i ferd med å råtne på rot. I «Syv søstre» hadde alle personene på mer eller mystisk vis omkommet (som da svindleren Walter dreper sin påståtte stefar Trygve, og blir dyttet utfor ei bru av hun som skjønner at hun ikke er mora, Nelly, som Walter selv drar med seg i stupet), og når det gjelder «Offshore» er det bare å gratulere dem med å forvalte oljebransjen og Mia Gundersen med et så glamourløst resultat.

«For mye hverdag» var konklusjonen til de svenske såpekokerne. Resepten de skrev ut inneholdt butlere og arvinger, og etter et halvt år med den slangeskinnsdresskledde Jens August og hans perlebeslåtte storesøster var suksessen en faktum.

Når man tenker på at 700000, derav 100000 barn, så hotellets direktørsønn gjøre sin egen stuepike og halvsøster gravid i 1999 er det rart å tenke på at to fra arbeiderklassen som ligger sammen under en dyne skulle stjele showet. Men sånn var det. Man snakket etter hvert mer om «Paradise Hotel» og mindre om Expo Ekeberg, mer om realitystjerner som Idol-Gaute, og mindre om Cleo-bartender Marius Nordheim.

At livet på «Hotel Cæsar» sluttet å være en sak for aviser og Verdikommisjon, er ikke så viktig. Det viktigste er at det gikk sin gang. Når det i dag blir kåret som det 8. viktigste tv-programmet er nettopp varigheten et poeng. I tolv år har det formidlet én sammenhengende historie. I 12 år har det vært en viktig arbeidsplass for norsk tv-bransje og norske skuespillere, kanskje spesielt for Nils Ole Oftebro som både har vært vaktmester og terapeut. Og i 12 år har de underholdt hundretusener av nordmenn hver eneste ukedag. Det er godt gjort, og en utakknemlig jobb. For når man er et hjem for deg, et hjem for meg, blir det som med hjem flest. Man setter ikke pris på det før det er historie.