Rett høyre

For tre år siden skrev jeg en kronikk i Dagbladet med tittelen «Det radikale privilegium» som kritiserte venstreradikalernes hegemoni i samfunnsdebatten. Den fikk et par svarreplikker, men debatten var knapt for en flau bris å regne. I sommer, derimot, har problemstillingen spilt hovedrollen i Dagbladets debattsider. I løpet av få år har oppgjøret med venstresidens dominans i samfunnsdebatten gått fra å være et pip fra sidelinjen til å bli et fenomen. I stadig større grad kommer både problemstillinger, spørsmål og skisser til svar fra det vi kan kalle den brede høyresiden.

Da herværende, kulturradikale avis for et år siden skulle kåre Norges viktigste sakprosabøker etter krigen var ikke et eneste konservativt eller liberalt bidrag funnet verdig. Kanskje var det en deprimerende treffsikker analyse av norsk intellektuelt liv de siste tiårene? For selv om den sosialdemokratiske reguleringsstaten har ligget på sotteseng og økonomien har blitt kraftig liberalisert, har venstresiden i stor grad dominert den offentlige debatten. Spørsmålene, problemstillingene og løsningene har kommet fra venstre. Ikke bare har den gamle garde av 68-ere gjort seg mer enn bemerket, men yngre krefter har kommet til og revitalisert – til og med pusset støv av – gamle dogmer. Høyresiden vant slaget om økonomien. Venstresiden beholdt hegemoniet i idékampen. Frem til nå.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I utgangspunktet burde kanskje høyresiden være i trøbbel for tiden. Erik Solheim skrev en ivrig kronikk før SVs landsmøte i vår hvor han sauset sammen Bush, miljøkrise og fattigdom og spådde høyrepolitikkens død. Arne Strand og John Olav Egeland forutså begge markedsøkonomiens snarlige fall da finanskrisen eksploderte i fjor høst. Til og med blårussen Jens Stoltenberg, objektivt sett Norges mest-privatiserende statsminister gjennom tidene, refser «markedsfundamentalismen». Men snarere enn en sosialistisk bølge ser vi at Europa vender seg mot høyre, mot konservative og liberale partier. Endringen er enda mer tydelig i den intellektuelle debatten. Ja, de siste fem årene har vi sett et nærmest kontinuerlig bombardement mot det vi kan kalle venstrekonsensusen i Europa, denne blandingen av kulturradikalisme, systemtro, reguleringsiver og en særegen form for verdiliberalisme. Det er i dag, for første gang på mange år, en kritisk masse av unge (og noen litt eldre) debattanter, skribenter og synsere som ikke tilhører venstresiden. Noen er tilknyttet Civita, andre tidsskriftet Minerva eller partiene, andre er uavhengige. De har bakgrunn fra både næringsliv og akademia.

Svaret på hvordan dette har kommet til, er også historien om venstresidens utfordring.

For det første at norske medier er venstrevridde. Jeg tenker ikke primært på journalistenes politiske standpunkter, men på selve innfallsvinkelen til den politiske debatten. Det stilles svært få spørsmål fra høyre. La meg ta et konkret eksempel: Etter at Høyre på sitt landsmøte vedtok å fjerne NRK-lisensen fikk undertegnede mange spørsmål om hvordan NRK skulle overleve. Jeg er tilhenger av en allmennkringkaster, men like fullt er det påfallende at det tok over en uke før en journalist (fra Finansavisen) stilte spørmålet «hvorfor burde staten i det hele tatt burde finansiere radio- og fjernsynskanaler?» Innfallsvinkelen hadde sannsynligvis ikke falt noen av de andre journalistene inn!

Det finnes ingen større klart borgerlige allmennaviser-eller magasiner i Norge. Venstresiden har Dagbladet, Klassekampen og Dagsavisen. Høyresiden har intet Economist, Svenska Dagbladet eller Weekendavisen. Utenfor næringslivspressen finnes det så og si ingen konservative eller liberale kommentatorer og skribenter. Derfor har mange på høyresiden følt seg usynliggjort. Det har gjort både at Internett i dag er preget mer av høyresidens stemmer enn av venstresidens, og at behovet for å organisere alternative miljøer har blitt oppfattet som mer prekært.

For det andre har venstresiden en tendens til å terpe på sine gamle dogmer. For eksempel ligner SVs motstand mot NATO mer en læresetning fra Koranen enn et oppdatert politisk standpunkt. Ni av ti SV-velgere er for NATO, samtidig som partiets unge tenkere er ute av stand til å bidra med andre alternativer eller strategier i Afghanistan enn «trekk USA-imperialistene ut». Det såkalte globalvenstre som for noen år siden forsøkte å utfordre sine egne om globalisering, handel og EU ble ikke møtt med interesse, nysgjerrighet og raus debatt, men jaget på dør, forsøkt marginalisert og latterliggjort av menigheten. Av samme grunn har venstresiden vært ute av stand til å fange opp den interessante og viktige debatten om det flerkulturelle samfunnet.

For det tredje, og kanskje viktigst: Høyresiden er mer interessant enn venstresiden tror. Venstresiden har kunnet dominere samfunnsdebatten på grunn av sitt kreative mangfold. Uenigheten og de forskjellige innfallsvinklene har gjort debattene interessante. Slik er det også med den brede høyresiden som nå rykker for full fart inn i samfunnsdebatten. Dersom høyresiden hadde vært en monolittisk propagandamaskin med økonomisk høyreliberalisme som eneste mål, og skattelette for de aller rikeste som eneste sak, ville den vært politisk kastrert i utgangspunktet. Men snarere består den av liberalere og konservative, modernister og tradisjonalister, idealister og realpolitikere. Det eneste felles utgangspunktet er en motstand mot det etablerte venstrehegemoniet og en felles idé om at samfunnet består av mer enn bare statsmakten. Den brede høyresiden diskuterer seg i mellom så fillene fyker. Hva er god miljøpolitikk? Bør vi stramme inn eller liberalisere innvandringspolitikken? Bør staten bli mindre eller bare smidigere? Hvordan skal vi takle grådighetskultur og finanskrise? Det kanskje viktigste som har skjedd de siste årene er at borgerlig innstilte mennesker kan diskutere seg i mellom uten å måtte forholde seg til premisser lagt av venstresiden.

Venstresiden er kanskje gode administratorer, men de er idéfattige. Paradoksalt nok har finanskrisen og miljøkrisen avslørt nettopp det. Oppgjøret med markedsøkonomien har strandet på det faktum at ingen andre plausible alternativer kan vises frem, mens den reelle debatten om grådighetskultur, reguleringer og grensen mellom stat og marked foregår på den brede høyresiden. Miljødebatten har i stor grad forstummet i det politiske miljøet, men drives videre i skjæringspunktet mellom næringsliv, forskningsmiljøer og tenketanker. Det er markedsbaserte miljøløsninger som er i vinden, ikke gårsdagens kollektivistiske statsdirigisme. I debatten om det flerkulturelle samfunnet har venstresiden (med noen få unntak) vært ute av stand til å produsere annet enn slagord og dermed spilt seg selv utover sidelinjen både i forhold til liberalere og islamkritikere.

Norsk samfunnsdebatt vil også i nær fremtid domineres av venstresiden, men venstrekonsensusen slår sprekker. Debatten beveger seg. Nye stemmer kommer til. Som de sier i filmen The Fly fra 1986: Be afraid, be very afraid.