NYTT FENGSEL: Et sted som minner om at Norge er et nesten absurd sjenerøst samfunn.  Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix
NYTT FENGSEL: Et sted som minner om at Norge er et nesten absurd sjenerøst samfunn. Foto: Heiko Junge / NTB ScanpixVis mer

Rett i fengsel

Å klage gir medlemskap i det norske fellesskapet. Det er en god ting.

Kommentar

Jeg var nylig så heldig å få komme i fengsel. Ikke for å sone en av mine mange synder, men for å undervise innsatte på vegne av den kulturelle skolesekken. Det handlet om oversettelse, og de fikk prøve seg i gruppearbeid. Noen av dem var forbløffende dyktige. De tenkte ukonvensjonelt og essensielt. Ingen vage omskrivinger der, nei.

Fengselet jeg var i er av de stedene som minner om at Norge er et nesten absurd sjenerøst samfunn. Det er ganske nytt og utrustet for allslags formål. Skoler og verksteder, gymsal og kulturbygg, adskilte boligkvarterer og mye natur innenfor murene. Rikelig med ansatte, høy kvinneandel, selv om det bare sitter mannfolk der. Kvinnetettheten har beroligende effekt, sa guiden.

De innsatte får tilbud om utdanning fra grunnskole til universitet. Det er datamaskiner og naturfagrom, interne og eksterne lærere. De innsatte har rett til utdanning i likhet med alle andre i landet. Uansett om de har begått handlinger med enorme kostnader for ofre og for samfunnet, brukes det betydelige beløp på å tilby dem nye spor å følge i livet.

Et par av dem jeg underviste har talent for språk, selv om de ikke var «etnisk norske». For alt jeg vet kan de ha vært skyldige i grusomme forbrytelser - utpressing, vold, hallikvirksomhet - men det var ikke mulig å la være å tenke på ubrukt talent som vansmekter. Unge menn med virketrang og utfoldelseslyst som ikke er realisert. Kanskje de aldri har fått sjanse til å gjøre godt arbeid for verdige formål, eller kanskje de bare skuslet sjansene bort.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Likevel gir fengselstilværelsen egne muligheter for utfoldelse, om enn noe begrensede. Fangene hadde nylig vært utsatt for en omfattende ransaking, der alle var låst inn i dagevis mens hele anlegget ble finkjemmet etter våpen og narkotika. Alle deres eiendeler var blitt inndratt, men da de ble levert tilbake manglet det ting. Dette var de sinte for, og de holdt på å skrive en formell klage som skulle sendes til høyere hold enn det stedlige styret.

Jeg sa at det er jo rart å tenke på hvordan sånt er i andre land. I hvilke land ville det eksistert en rettighet om å få tilbake private gjenstander i et fengsel? Dere er da tross alt fanger!

Joda, dette var de klar over. «Men vi er jo i Norge,» sa den skarpeste av dem. Han visste at rettighetene han nyter i sin norske fangetilværelse er av en helt annen karakter enn hva han kunne fått nær sagt hvor som helst ellers. Men det er hans rettigheter. Og at han har de rettighetene er kanskje noe av det beste samfunnet kan gi. Ved å sende inn klage over bortkomne gjenstander melder han seg inn i det norske demokratiske fellesskapet. Han utøver sin rett. Han er et annet sted.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook