Rett i strupen

«Døde sjeler» er Ian Rankins tiende roman om inspektør John Rebus, og den første på norsk. Det er ikke bare en av seriens beste og mest ambisiøse romaner, også en av de mørkeste.

Ian Rankin er sammen med John Harvey og Val McDermid blant de fremste representantene for moderne britisk kriminallitteratur, og han er uten tvil den viktigste skotske krimknekten siden William McIlvanney skrev sine fine romaner om Glasgow-purken Laidlaw seint på søttitallet.

Realistisk tyngde

Noen forgifter dyr i dyrehagen, og under rutineovervåking der får Rebus øye på en nylig frigitt pedofil mann som snart skal sette lokale sinn i lynsjestemning. Samtidig driver en dømt drapsmann sitt morderiske spill med Rebus, og en telefon fra en gammel venn trigger en latent skyldfølelse. Fortida kaster lange skygger.

Rankin turnerer de parallelle plotene med stø hånd, og måten han bevisst unngår å føre dem sammen i en konkluderende slutt, gir romanen realistisk tyngde og utgjør en radikal kontring mot sjangerens konvensjoner.

Grove overgrep

Leseren får fint lite gratis; her finnes ingen overtydelig teskjementalitet.

Plottet er av godt, kronglete Chandler-merke, og i tillegg skriver Rankin dialog som går rett i strupen på leseren.

Rankins romaner kretser rundt det som er vanskelig å definere og holde fast. Fortid og framtid møtes og utgjør nåtida, karakterene lever uregelmessige liv, et feilsteg og de blir spiddet på samfunnets gaffel.

Begreper som moral og ansvar er flytende, og som hos James Ellroy, begås like grove overgrep på begge sider av loven, rett og galt defineres ikke av handlingen i seg selv, men av hvem som utfører den. Forhold strekkes så langt at de involverte ikke lenger er sikre på om de har et forhold, eller om de gjerninger de begår, kan forsvares. Forbrytelser blir begått hele tida, og Rankin er mest interessert i hvordan de påvirker mennesker.

Lakonisk

Språklig legger Rankin inn det lakoniske giret, og han går tett innpå og skriver fram et komplekst og antiromantisert skotsk samfunn med en sterk fornemmelse av det lokale liv.

På mange måter kan romanene hans - i likhet med James Lee Burkes - leses som en høyst personlig, moderne klassediktning. Rankin er en av samtidas mest spennende krimforfattere, også i konvensjonell sjangerforstand. Ofte har forfattere mindre å meddele jo lengre de skriver. Ikke Rankin. Over snaue 400 sider viser han at han er de komplekse skjebners dikter, og med like stor selvfølgelighet kan han derfor hente sine boktitler fra Stones og Cave, så vel som fra Gogol.