Rett opp og ned

«Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige» forteller mer enn den viser.

TEATER: Arkitekt Arne Gunnar Larsen, MNAL, beskriver seg selv for publikum: «Jeg var halvskallet og middelaldrende». Skuespiller Espen Klouman Høiner er vitterligen ingen av delene. Men uttalelsen er symptomatisk. Teater Ibsens og regissør Anders T. Andersens oppsetning av Dag Solstads «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige» har usvikelig tillit til ordets makt. Dette er «tell, don't show»-teater.

Humreverdig
Nå gjør ikke Klouman Høiner noe galt. Han har en fin, idealistisk cluelessness som gjør ham troverdig som OBOS-pampen, som er intenst avstandsforelsket i Folket og som etter skilsmissen forlater sitt borgerlige miljø og flytter inn i en leilighet på Romsås han selv en gang tegnet.

Skuespillerne står og sitter foran to skjermer som viser dels blokkene på Romsås, dels filmede scener fra romanen. I tillegg til hovedpersonenes replikker legger de på tankene og beskrivelsene som omgir dem. Det er snakk om velskrevne og vittige tekststykker, timingen er jevnt over god og resultatet er ofte humreverdig. Det er lett å forstå ønsket om å bevare romanens ironisk-vemodige fortellerstemme. Likevel er dette et problematisk grep.

Det ukunstlede
Den ensomme arkitekten dras mot det ukunstlede, det som bare skjer, uten spill og analyser - og mot det unge paret i naboleiligheten, som tilbringer kveldene med potetgullbolle på bordet og en amerikansk film i videospilleren (vi er altså i kambriumtiden, også kjent som åttitallet).

Som en Werther eller Gregers Werle trenger han inn i et hjem som en skjenende kanonkule. Særlig husmoren Ylva, pyntet og passiv, opplever han som dragende og uutgrunnelig. Han dikter egenskaper og strategier inn i henne og sjokkeres, men frastøtes ikke, over den komiske strømmen av vulgariteter hun kommer med når demningen omsider brister.

Juvet krymper
Når Marte Engebrigtsen og Ole Christoffer Ertvaag, som paret i sofaen, også blir distanserte fortellere og bærere av fortellerstemmen like mye som de er rollene sine, skjer det noe uheldig. Observatøren og de observerte blir det samme. Juvet som i romanen finnes mellom arbeiderklassen og etablissementet som vil dem så inderlig vel, krymper. Strengen som burde dirret, stilner.

Den settes igjen i sving når Solstad selv dukker opp på skjermen og diskuterer sin egen håpløse hovedperson, i en fin parallell til romanens metagrep. «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige» er ofte morsom. Men den har ikke de nødvendige motsetninger.