Rett til forskjell?

«Når kravet om likhet overtrumfer alle andre krav, står man i fare for å glemme en annen demokratisk dyd, nemlig retten til og respekt for forskjell.»

Med valget av Anders Fogh Rasmussen til statsminister i Danmark kom en politikertype av samme slag som Margaret Thatcher og Silvio Berlusconi til Norden. Dette er det historisk sus over, for det betyr at den gamle høyresiden, slik vi har kjent den gjennom hele etterkrigstiden, nå blir presset av en ny høyretendens - det er som om Fremskrittspartiet skulle ha kommet til makten. Den gamle høyresiden fant sin form i at borgerlige og kristne dannelsesprosjekter brynet seg mot en økonomisk liberal tankegang. I norsk historie gjenkjenner man disse motsetningene fra kampen mellom Høyre og mellompartiene, og fra partiet Høyres interne idédebatt, som har vært spenningen mellom det verdikonservative embedsmannshøyre og det liberale kjøpmannshøyre.

Ethvert samfunn må ha et prosjekt som holder det sammen. Dersom samfunnstenkningen ikke er tuftet på dannelse - altså at man stiller krav til at medlemmene av et fellesskap skal underkaste seg en læringsprosess - så må det i stedet bygge på tanken om at man allerede i utgangspunktet har et fellesskap. Dette fellesskapet må ha sitt utspring i ting som blod, språk og nedarvet tradisjon. Det må være etnisk. Gir man dannelsesprosjekter på båten, står man altså igjen med det etniske. Da blir det lite hyggelig å tilhøre en minoritet, særlig når man ikke kan være med på å definere kravene til å være medlem av et fellesskap.

Det som har skjedd i Danmark, er at de borgerlige dannelsesprosjektene er kommet på defensiven. Fogh Rasmussen rir så inn på en bølge av fremmedhat, holder en nyttårstale der han feirer teknisk kunnskap som samfunnsbyggende og nyttig mens kritisk tenkning blir avskrevet som samfunnsundergravende og unyttig, og i tråd med dette foreslår han blant annet 100 millioner kroners kutt i bevilgningen til universitetene. Like alvorlig er forslaget om å legge ned flere institusjoner, blant annet Senter for menneskerettigheter. Det dreier seg om en grunnleggende skepsis til dannelsens verdi, og en tilsvarende bejubling av livets økonomiske sider. Tilsvarende tendenser er lette å få øye på i Norge.

Det har selvfølgelig sine fordeler å gi dannelsesprosjekter på båten. Men oppgir man tanken om dannelse, faller man altså tilbake på et fellesskap basert på etnisk likhet. Med en slik langsiktig trend som bakteppe får man så først 11. september i fanget, og så æresdrapet på Fadime Sahindal i Uppsala. Resultatet er en umiddelbar dreining i retning av en stadig sterkere vektlegging av likhet som inngangsverdi i samfunnsdebatten.

Omfavnelsen av likhet kan være politisk progressiv. I en situasjon der et samfunns hovedproblem er økonomiske skjevheter - eller der målet er lik rett til utdannelse eller lik rett til religionsutøvelse - er det all grunn til å støtte det. Historisk sett var likhetsparolen venstresidens kamprop mot høyresidens borgerlige dannelsesprosjekt. Men da dreide det seg om likhet i betydningen likeverd, og ikke som kulturell likhet. Når SV-politikere i kjølvannet av 11. september og æresdrapet i Uppsala er blant dem som roper høyest om at de samme krav skal stilles til dem de ofte kaller «innvandrere» som til «alle andre», dreier det seg ikke om likhet i betydningen like rettigheter. Det dreier seg om kulturell likhet, og for å få til dette må man ty til assimilering; å bli likedan. I beste fall gir dette aksept og ikke respekt. Da er det grunn til å frykte at ønsket om et mangfoldig samfunn heller er begrunnet i tillært «politisk korrekthet», snarere enn et reelt ønske.

Når kravet om likhet overtrumfer alle andre krav, står man i farten i fare for å glemme en annen demokratisk dyd, nemlig retten til og respekt for forskjell. Oppstår det politiske situasjoner der man må tenke i forskjeller, det være seg mellom mann og kvinne, ulv og menneske eller norsking og innvandrer, reagerer de fleste norske politisk aktive mennesker i dag ved å heise likhetens fane.

Det vi trenger nå er ikke mer likhet. Det er mer likeverd, og måten å oppnå det på er ved å skape mer aksept for forskjell. Det vi trenger er rett og slett et nytt dannelsesprosjekt, der vi kan strekke oss mot å leve i forskjell. Et slikt prosjekt må ha brodd både mot de nyliberales ensidige økonomiske fokus, mot den tradisjonelle venstresidens likhetsbesvergelse og mot tendensene til etnisk fellesskapsromantikk - som for øvrig finnes både blant etniske norskinger og blant minoriteter. Vi etterlyser kort sagt en radikalisert utgave av det gamle borgerlige dannelsesprosjektet, der fellesskapet defineres i fellesskap.

Vi har i flere år registrert en økende tendens til vestlig selvgodhet, også i intellektuelle miljøer. Nå er det allment akseptert å «kalle en spade for en spade» og skryte av at man ikke ligger under for den hyklerske «politiske korrektheten» som angivelig tidligere har gjort det umulig å føre en ærlig debatt om dilemmaene i det multietniske samfunn, kulturelle overgrep innad blant minoriteter og desslike. Under debatten om æresdrap og tvangsekteskap har avislesere fått inntrykk av at «de intellektuelle» og «antirasistene» stilltiende har godtatt uverdige handlinger og holdninger hos minoriteter, stort sett uten at slike insinuasjoner har vært belagt med kilder. (Et unntak er Nadia og Jeanettes kronikk i Dagbladet 11.02.02, der forskningsleder Jon Pedersen kritiseres for å ha gitt en kulturell forklaring av arrangerte ekteskap.)

De fleste som driver med antirasistisk arbeid, har liten grunn til å føle seg truffet av beskyldninger om at de overser overgrep innad blant minoriteter. Antirasisme er ikke kulturrelativisme, men tvertimot innsats for likhetsbehandling og individuelle menneskerettigheter, altså et dannelsesprosjekt. Imidlertid må det legges til at alle mennesker har krav på den samme respekt, uansett hvilken hudfarge, religion eller kulturell bakgrunn de måtte ha. Likeverd defineres dermed som noe annet enn likhet. Å forstå dette er også en viktig del av et dannelsesprosjekt i vår tid. Det som i dag bekymrer oss, er at denne respekten kan gå tapt i den generelle iveren etter å utrydde brudd på menneskerettigheter blant innvandrere. Blant de indirekte ofrene for æresdrapet i Sverige vil det uten tvil være innvandrere fra fjerne strøk som får det enda vanskeligere på bolig- og arbeidsmarkedet enn tidligere.

Et år etter at Benjamin Hermansen ble myrdet, utga Marianne Gullestad boken «Det norske sett med nye øyne». Der skriver hun at grensene for offentlig samtale om etniske minoriteter har flyttet seg i senere år. Med solid belegg viser hun at både presse og forskere i Norge er blitt gradvis mer respektløse og nedlatende i sin behandling av minoriteter.

I en slik situasjon er det nødvendig å ha flere tanker i hodet på en gang. Vi tar naturligvis avstand fra alle overgrep og brudd på rettigheter, uansett hvem som måtte være gjerningsmannen eller -kvinnen. Samtidig insisterer vi på dialogen og respekten for annerledes tenkende, noe som betyr at det er nødvendig å slippe til mange stemmer og behandle dem med respekt i stedet for å benytte skjulte mikrofoner. Det må være mulig å si at de som har frontet kampanjen mot tvangsekteskap, utfører en heroisk innsats for frihet og likhet, og samtidig advare mot at alle former for annerledeshet blir betraktet som en trussel mot vestlige verdier. Toleranse, respekt for annerledes tenkende og evnen til fordomsfri dialog påstås å være den vestlige kulturs høyeste verdier. Det tilhører historiens ironi at det i påfallende mange tilfeller er ikke-hvite mennesker - fra Gandhi, Mandela og Dalai Lama til våre lokale helter og heltinner - som er de ypperste representantene for disse verdiene. I den nære fremtid vil det ikke være dem som roper på mer likhet i betydningen ensretting, men dem som krever likhet i betydningen likeverd, som fortjener applaus. De støtter selvfølgelig verken æresdrap eller tvangsekteskap, men de vet og respekterer at ulike mennesker har forskjellige syn på det gode liv. De forstår nødvendigheten av å kunne barbere seg uten å skjære av seg nesen.