FANTASTER: Byggmester Solness (Ola Otnes) og Hilde Wangel (Julia Bache-Wiig) har en nevrotisk kjemi seg imellom, mens resten av omgivelsene veksler blikk. Men forholdet mellom dem er det som fungerer best i Teater Ibsens oppsetning av «Byggmester Solness». Foto: Dag Jenssen/Teater Ibsen.
FANTASTER: Byggmester Solness (Ola Otnes) og Hilde Wangel (Julia Bache-Wiig) har en nevrotisk kjemi seg imellom, mens resten av omgivelsene veksler blikk. Men forholdet mellom dem er det som fungerer best i Teater Ibsens oppsetning av «Byggmester Solness». Foto: Dag Jenssen/Teater Ibsen.Vis mer

Rette linjer

«Byggmester Solness» er nevrotisk nok når det gjelder. Ellers blir det litt stivt.

TEATER: Tjo hei, her skal det oppdateres! Byggmester Solness (Ola Otnes) kommuniserer med omverden gjennom solness.com, han går rundt i et heller uskjønt, hardt opplyst rom, sitter på plexiglasstoler og omgir seg med murrende lakeier med kresent utvalgte skjerf og briller. Inn i denne harde, striglete verden kommer Hilde Wangel (Julia Bache-Wiig) som et rosenkinnet naturbarn og river den feirede arkitekten ut av sin makelige bitterhet.

Tidsreise
I programmet skriver regissør Pål Øverland at han opplever det å hente Ibsen ut av sin tid og plassere den i vår som«nødvendig» for at skuespill som «Byggmester Solness» skal oppleves som relevante. Denne anmelder er av den oppfatning at det kommer helt an på hvordan tidsreisen gjøres.

Øverlands grep har helt klart sin logikk, det er ikke krampaktig, som slike forflytninger kan være, men det er ikke spesielt interessant heller, det åpner ikke teksten for nye tolkninger — og dét å tvinge hovedpersonene til å fremføre noen av sine viktigste replikker som ganske umelodiøs sang er i alle fall ikke med på å bringe historien om kirker, hjem og luftslott noe nærmere.

Slesk byggmester

Otnes? byggmester er i begynnelsen en minidespot, og en ganske slesk sådan, vanskelig å like. Det tar tid å få et forhold til ham, men så er da også utviklingen desto finere å følge, ettersom Solness blir åpnere og mer undrende gjennom møtet med Hilde. Scenene mellom de to har en fin, nevrotisk gnist, der nevrosene særlig er på hennes side. De er to fantaster som finner hverandre, mens de mer jordnære menneskene rundt dem veksler blikk bak ryggen på dem.

I andre del åpner scenerommet seg, det kalde kontoret blir en stilisert hage i høstfarger. Det fungerer bedre slik. Skiens«Byggmester Solness» er en habil gjennomgang av en god tekst, men det er noe kantete og typete over dem. Det er som om Øverland, i likhet med byggmesteren, synes det er vanskelig å lage hus der folk kan bo.