Ytringsfrihet er en rettighet som er notorisk vanskelig å avgrense - og som skal være det. Det meste skal passere. Likevel kan uventede og provoserende ytringer få blodet til å bruse og protestene til å flomme.
Denne gang er det en kunstner som bare kaller seg AFK, som har satt sinnene i kok. I et gatemaleri i Bergen skildrer han en nokså avkledt Sylvi Listhaug hengende på korset.
På og rundt henne har han plassert ulike gjenstander og tegn som er direkte i sin tale: En tornekrone, logoen til partiet Rødt (som fremmet mistillitsforslaget mot Listhaug), en Frp-logo, blomsterbuketter, en bråte mikrofoner mens magen bærer teksten «Min kamp».
Kunstneren selv har ytret seg om ideene bak bildet. Han er opptatt av at krangelen rundt Listhaug har ført til at mange andre og viktigste spørsmål har kommet i bakgrunnen, blant annet årsakene til tvungen migrasjon. Bildet er ment som en kommentar til Listhaugs retorikk, blant annet at hun «ofrer seg» for at Frp skal sitte i regjering, sier han til avisa Dagen.
I et slikt perspektiv er korsfestelsen av Listhaug en kunstnerisk kommentar fra venstre. Men den provoserer også kristne som ikke har noe hjertelig forhold til den avgåtte justisministeren. Lederen i KrF, Knut Arild Hareide, finner bildet usmakelig, og på sosiale medier er det mange som kaller det blasfemisk og hjerterått.
Artikkelen fortsetter under annonsen
En del Frp-sympatisører er rasende, men noen sentrale tillitsvalgte tar det hele med ro. Lederen Christoffer Thomsen i Bergen Frp har selv sett kunstverket og understreker at kunstneren må få ytre seg, selv om han ikke liker henvisningen til «Min kamp» i bildet. Stortingsrepresentant Jon Helgheim (Frp) sier til VG at det er vanskelig å se hva kunstneren har ment, men at han ikke klarer å bli provosert. Listhaug selv har til nå ikke ytret seg
Om vi foretar en liten test av Listhaug-bildet mot annen satirisk og politisk kunst, er det ingen grunn til å reagere. De viktigste referansene er karikaturstriden som startet i Jyllandsposten i 2005 og som førte til internasjonale voldshandlinger. Vi glemmer heller ikke attentatet mot satiremagasinet Charlie Hebdo i januar 2015 der 12 personer ble skutt og drept i redaksjonslokalene.
Karikaturstriden startet med at den danske avisen Jyllandsposten trykket tolv tegninger av profeten Muhammed, noen ble også gjengitt i norsk presse. Her hjemme ble det starten på en stor strid om grensene for politisk satire og religionskritikk. Ikke minst fikk regjeringen Stoltenberg sterk kritikk for å være for ettergivne overfor muslimske miljøer og for lite prinsippfaste i sin holdning til ytringsfriheten. Jeg var selv blant dem som kritiserte regjeringen og forsvarte retten til å trykke karikaturene.
Når den politiske satiren igjen dukker opp med religiøst ladede uttrykk, er det grunn til å være på vakt mot angrep på ytringsfriheten. Ikke fordi korsfestelsen av Listhaug («Making a Martyr») er et enestående eller viktig kunstverk, men fordi det trygt befinner seg innenfor rammen av det som må aksepteres.
En rent politisk kritikk kan være kunstnerens bruken av tittelen på Adolf Hitlers hovedverk «Min kamp». Men det er også tittelen på Karl Ove Knausgaards kritikerroste verk i seks bind, noe han fikk svært beskjeden kritikk for. Ordbruken kan også være en referanse til Listhaugs avskjedstale som justisminister der hun lovte å føre sin kamp videre. Dette bør uansett ikke være nok til å avspore det prinsipielle i saken.
Det handler om at ytringsfriheten har noen krevende, fundamentale sider. Den tvinger deg til å forsvare ytringer du slett ikke kan stille deg bak. Dette er vanskelig og kan virke både selvmotsigende og forvirrende. Men ikke hvis du går til kjernen: Det er ikke ytringenes innhold eller tendens du skal forsvare eller respektere, men retten til å framsette dem. Dette gjelder også ytringer som på den enkelte kan virke krenkende eller hånlige, i hvert fall hvis de er fremsatt som samfunnsdebatt.
Den som framsetter krasse ytringer kan riktignok ikke forvente adgang til alle medier, eller oppfatte motbør som en krenkelse av sin ytringsrett. Offentlig debatt er ingen vennligsinnet skjenkestue der stemningen alltid er gemyttlig.
Det innebærer at satiriske kunstnere også må tåle kritikk for innhold eller politisk tendens i sine verk. Men ikke av retten til å vise dem på offentlig sted.
