Retten til å såre

MUHAMMED: Skribent Nils-Petter Enstad mener i Dagbladet 1.02. at ytringsfriheten ikke må brukes til å såre noen. Hva skal den da brukes til? Ytringer som ikke sårer noen, har ikke behov for et særskilt vern. I nyere, europeisk kultur har sårende ytringer brakt oss framover: Kristenfundamentalister har blitt såret, borgerskapet ble såret av arbeiderbevegelsens krav, mannsveldet av kvinnebevegelsens. Jens Bjørneboes virke besto stort sett i å såre maktmennesker, hele det etablerte samfunn. Skulle han ha tiet? Muslimer flest krever nå at ikke-muslimer skal være bundet av deres tabuer. Skal vi da også godta at tradisjonelle kristne ikke såres av ytringer som forsvarer homofili eller angriper religionen? Skal senterpartister og miljøvernere ha rett til å få sitt følelsesliv skånet? Det bryter med demokratiets grunnforutsetning. Jeg finner meg jevnlig i å bli krenket i mitt innerste av Frp.

NRK STANDPUNKT diskuterte nylig om muslimers følelser har krav på et særlig vern, men programlederne opplyste samtidig at man ikke ville vise tegningene av Muhammed ettersom det ville krenke og støte. Dermed tok NRK «standpunkt» i selve saken. NRK kunne gjerne ha sagt at de ikke våget å vise tegningene av angst for at det skulle medføre terror eller mord. Men dermed ville det også bli klart hva som nå truer ytringsfriheten. Det bør bli klart hva som nå truer ytringsfriheten. Kristendommen er humanisert gjennom sårende kritikk utenfra. Islam, og kanskje Europas, framtid er avhengig av at islam gjennomgår en tilsvarende prosess. Men da kan angsten for å såre ikke sette grenser for tillatte ytringer.